Norske selskaper og korrupte regimer

KORRUPSJON: Norske selskaper med høy offentlig eierandel bør revurdere sitt engasjement i land som Aserbajdsjan, Nigeria og Angola.

Aserbajdsjan, Nigeria og Angola er blant verdens mest korrupte land. Jeg har derfor uttrykt at norske selskaper med høy offentlig eierandel bør revurdere sitt engasjement i slike land. For meg er det et paradoks at vi har etiske regler for oljefondet, men ikke tilsvarende regler for de som skaper inntektene til oljefondet; oljeselskapene. Dagbladet påpeker på lederplass 20.11.05 betimelig at Hydro og Statoils engasjementer i land der regimene både er udemokratiske og korrupte, representerer etiske utfordringer. Men samtidig hevder avisa at «De må takles av disse selskapenes administrasjoner, og av styrene der medlemmene sitter med et personlig ansvar i forhold til norsk selskapslovgivning», underforstått at dette er noe politikere skal ligge langt unna.

MEN JEG HAR vanskelig for å se at offentlig debatt rundt offentlige selskaper skal utgjøre noen utidig innblanding. Tvert i mot er dette en av de viktigste sidene ved offentlig eierskap: Muligheten for åpenhet («transparancy») rundt eierens langsiktige målsetninger, samt mulighet for demokratisk debatt og kontroll. Dette gjelder ikke bare for vann-verk på nedre Romerike, men også for delstatlige selskaper som Statoil.Internasjonal oljevirksomhet er et spørsmål om makt. En fersk rapport fra Sammenslutningen av fagorganiserte i energisektoren (SAFE, tidl. OFS) hevder at Statoil ikke vil klare seg i den stadig hardere konkurransen om tilgangen til oljereserver i verdens mest ustabile, udemokratiske og korrupte stater ved hjelp av et «snilt» norsk omdømme. I den grad Statoil lykkes, slik som i Angola, innebærer det at selskapet på umoralsk vis tapper store verdier ut av et desperat fattig land.

STATOIL ER I DAG et børsnotert aksjeselskap hvis hovedformål er å maksimere overskuddet, ikke en veldedig bistandsorganisasjon. Men med staten som betydelig eier, er selskapet i posisjon til å tenke langsiktig, hvor framtidige overskudd veies opp mot den risiko det innebærer å investere i korrupte og politisk ustabile regioner. Det er ikke slik at internasjonalisering av norsk oljevirksomhet eller annen statseid forretningsvirksomhet nødvendigvis må omfatte de vanskeligste landene på kloden. Så langt er dessuten påstanden om at norske selskaper faktisk tilfører Aserbajdsjan, Nigeria og Angola kapital og teknologisk kunnskap av betydning svakt dokumenterte.Overraskende nok ser Dagbladet ut til å tro at den eneste muligheten staten har for å styre, er gjennom renasjonalisering av selskapene. Naturligvis er det enklere å styre heleide selskaper, men offentlig styring kan utøves på andre måter enn direkte inngripen i den løpende driften av selskapet.

EN ÅPENBAR mulighet ligger i lovverket. Selv om jeg ikke er begeistret for USAs klassifisering av regimer, så har de gjennom lov gjort det klart hvor oljeselskapene kan og ikke kan investere. En annen parallell finnes i forhold til Petroleumsfondet. Oljejournalist Alf Ole Ask påpeker i boka «Hvem skal eie Norge?» at det er et paradoks at vi har etiske regler for hvor vi kan investere penger som er tjent på oljeutvinning, men ingen for hvor statsdominerte selskaper skal få lov til å investere for å skaffe mer oljepenger. Han påpeker betimelig at «Petroleumsfondet kan ikke investere penger i selskaper som produserer antipersonellminer. Ut fra en etisk vurdering er det vanskelig å se noen forskjell på å investere oljepenger i våpefabrikken og det å betale hemmelige signaturbonuser til regimer slik at de kan kjøpe miner og bruke dem mot sin egen befolkning. Staten opptrer annerledes som finansiell investor enn som industriell investor». Jeg er enig med Ask i at dette ikke er spesielt logisk.

MEN BEHOVET for etiske retningslinjer gjelder ikke bare oljeselskaper. Til våren skal Næringsminister Odd Eriksen legge fram ei eierskapsmelding. Her er det naturlig med en klarere presisering av målene med eierskapet, i tråd med Soria Moria-erklæringens formulering om at «Regjeringen vil sikre et sterkt offentlig og nasjonal eierskap for å nå viktige politiske mål og sikre avkastning og inntekter til fellesskapet». I tillegg til målene med eierskapet i det enkelte selskap, er hensynet til bedriftenes samfunnsansvar («corporate social responsibility») av «særskilt relevans i den statlige eierskapsforvaltning, jfr. Eierskapsutvalgets innstilling (NOU 2004: 7). Utvalget mener at «bedrifter med statlig eierskap skal være ledene innen arbeidet med samfunnsansvar», og presiserer at «kjerneverdier i samfunnsansvaret er å verne om miljøet og sikre gode sosiale forhold, globalt så vel som lokalt». På bakgrunn av innstillingen fra eierskapsutvalget er det naturlig at man i Eierskapsmeldinga drøfter hvilke etiske kriterier og retningslinjer som skal sørge for at bedrifter med statlig eierskap blir ledende på dette området.

EIERSKAP ER til sjuende og sist det eneste styringsinstrumentet som må respekteres i en globalisert, kapitalistisk økonomi. Kanskje er det derfor det statlige eierskapet er til så stor irritasjon for høyresiden: Det gir staten legitim rett til styre, også innenfor kapitalismens logikk. For meg er det innlysende at å «skape» og «dele» ikke er to frikoblete øvelser: Det er nemlig ikke likegyldig hvordan merverdien av arbeidet skapes i samfunnet; rovdrift på natur og mennesker har en pris, og det er uakseptabelt at den dyttes over på fellesskapet, og over på kommende generasjoner - uansett hvor på kloden virksomheten bedrives. Styring er et spørsmål om vilje.