Norske selskapers samfunnsansvar

StatoilHydro må innrømme utfordringene knytta til korrupsjon og menneskerettigheter i Aserbajdsjan, i stedet for å svare unnvikende.

I kjølvannet av Erling Borgens dokumentarfilm «I skyggen av Statoil» håper jeg vi nå får en debatt om bedrifters samfunnsansvar. Borgens film fra Aserbajdsjan er først og fremst en dokumentasjon av et forferdelig, korrupt og undertrykkende regime der 65 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen til tross for store oljeinntekter, hvor ytringsfrihet og menneskerettighetene brytes systematisk. All makt ligger i Aliyevfamiliens hender, og forblir der gjennom systematisk valgfusk som gjør regimets påståtte demokratiske verdier til en dårlig spøk. Midt oppi dette landskapet som preges av korrupsjon jobber altså StatoilHydro med oljeutvinning, og tjener dine og mine framtidige pensjonskroner på Aserbajdsjansk olje og sørger for inntekter til Aliyevfamilien, inntekter som ikke fordeles videre til utjevning og fattigdomsbekjempelse i befolkningen.

Det er nødvendig å ha fokus på og diskutere de problemstillingene som dukker opp i denne sammenhengen. Det er nødvendig at vi får en større debatt om StatoilHydros, og alle andre norske selskapers, opptreden og samfunnsansvar, og ikke minst hvilken makt og rolle bedriftene har og bør ha, i utviklingen.

Det er nemlig ikke lenger så enkelt at business er business og politikk er politikk og at selskaper kan sees isolert fra samfunnsutviklingen, som aktører uten politisk innflytelse og makt. Store multinasjonale selskaper har etter hvert så mye makt at de påvirker samfunnsutviklingen der stater og politikere før hadde «all makt». Selskapene er en del av problemet, og derfor også løsningen.

Jeg mener norske selskaper i utlandet må ha to tanker i hodet samtidig: Først og fremst, og helt grunnleggende, må de sørge for orden i eget bo. For det andre må de ha en god forståelse for samfunnene de opererer i, og dermed bruke mulighetene til å påvirke. Dette er fullt mulig, noe annet er ansvarsfraskrivelse. Det er ikke spesielt nobelt av StatoilHydro å ha en nullvisjon knyttet til korrupsjon. Vi forventer at StatoilHydro skal sørge for null tilfeller av korrupsjon. Korrupsjon er forbudt i følge norsk lov. Det er en selvfølge at StatoilHydro må sørge for at virksomheten deres i Aserbajdsjan og andre steder foregår uten korrupsjon, med høye miljøstandarder, at helse-, miljø- og sikkerhetskravene kravene er strenge, faglige rettigheter ivaretatt, kvinner ansettes og at arbeidet ellers følger høye etiske standarder.

I tillegg til å ha slik orden i eget bo må StatoilHydro etter min mening evne å se utfordringene i det Aserbajdsjanske samfunnet knytta til korrupsjon, fattigdom og mangel på respekt for menneskerettighetene, og dermed aktivt støtte de krefter som har som oppgave, og som er best egnet til, å bekjempe dette. Det er ikke i StatoilHydros interesse at Aserbajdsjan er korrupt, eller at menneskerettighetene brytes – tvert imot. Og det er ikke moralsk riktig av innflytelsesrike aktører å unnlate å bruke de mulighetene man har til å påvirke. StatoilHydro kan gjøre sitt ved å støtte for eksempel Amnesty, FN-organisasjoner eller andre aktører som arbeider for demokratiutvikling, ytringsfrihet og utjevning, uten at de trenger å være redde for å bli oppfattet som en politisk aktør. De bør være mer redde for å bli oppfattet som likegyldige. Likegyldige bedrifter taper. Forbrukere etterspør samfunnsansvar, og staten som eier skal definitivt ta det ansvaret.

Konsernsjef i StatoilHydro Helge Lund kommenterte Borgens film med at det ikke er StatoliHydros ansvar å snakke om menneskerettigheter, at selskapet ikke har mandat til å ta opp dette. Jeg er bare delvis enig. StatoilHydro skal ikke være, og bør for all del ikke prøve å være, noe mini-UD. Helge Lund skal ikke forsøke å være Jonas Gahr Støre. StatoilHydro vil aldri bli best på menneskerettigheter og demokratibygging. Men det finnes et spillerom mellom det å opptre som et mini-UD og det å ikke kommentere og ta stilling til omfattende brudd på menneskerettighetene i landene man opererer i. Det er dette som er interessant å diskutere: Hva slags samfunnsansvar tar norske bedrifter i dette spillerommet, og hvilket ansvar ønsker vi at de skal ta? Hva skal til i form av regelverk, gulrot og pisk fra norske myndigheters side for at bedriftene tar slikt ansvar? Og sett i en større sammenheng: Har vi gode nok globale mekanismer for å sikre at bedrifter verden over tar samfunnsansvar?

StatoilHydro må innse at det er i deres egen interesse at noe skjer med korrupsjonen, fattigdommen og ytringsfriheten i Aserbajdsjan. Selskapet må evne å innrømme utfordringene knytta til korrupsjon og menneskerettigheter, og problematisere makthavernes stilling i landet, i stedet for å svare unnvikende at dette er politikk og StatoilHydro driver ikke med den slags. Det virker ikke særlig tillitskapende at norske selskaper lar være å mene noe om dette, når de daglig er vitner til det som skjer.