Norske skyggesider

Overbevisende historier om menneskefiendtlig politikk.

BOK: Det er vanskelig å skrive kynisk og fiffig om Margreth Olins debutbok. Klisjéfylte karakteristikker presser seg på, og det er bare å gi etter: Et forsvar for de svake. En stemme til de stemmeløse. Se den andres ansikt . Filmskaperen Margreth Olin er vår tids urolige samvittighet. Men hun vil hardnakket nekte for at hjemløse, krigsofre, flyktninger og narkomane er svake mennesker. De er bare usynlige. Uønskede.

Plass til alle

Tekstene i «Ingen vet hvem jeg er» er hentet fra Olins lørdagsspalte i Dagbladet, i perioden januar 2005 til januar 2007. De er selv preget av store ord og fraser som det er vanskelig å være uenig i. I et nyskrevet forord finner vi en slags programerklæring: «For meg starter politikk ved det enkelte mennesket. Ønsket om et menneskelig samfunn, et samfunn som er tilpasset mennesket, ikke omvendt. På Grand Kafé på Stranda var det plass til alle. Det er en slik verden jeg søker, i alt jeg gjør, det er umulig å tenke det annerledes». Ei bok bare bestående av slike slogans, ville vært uleselig. Men de er ikke karakteristiske. Hver tekst forteller en historie, om en asylsøker som har fått avslag, en narkoman som har begått selvmord, et barn som er blitt utsatt for vold, og de er videreformidlet med så mye innlevelse og poesi at de minner om små noveller.

Storslegga

Men slutten av hver tekst er gjerne harmdirrende, som om hun ikke stoler helt på fortellingens egen kraft. Et og annet sted gir det rare utslag, som når hun skriver: «Det krever mange år på universitetet å få den visdom samvær med barn gir». Her må det i beste fall være snakk om to ulike former for visdom. Et liv på Blindern lærer deg ikke å hanskes med en trist femåring. Men igjen, ikke karakteristisk. Og storslegga er oftest påkrevd. I et sosialdemokrati blir inhuman politikk ekstra smertefull å være vitne til, fordi rettigheter i utgangspunktet er likt fordelt. Som Jens Bjørneboe bekjemper hun urett i norsk fengselsvesen og skolevesen. Som Bjørneboe våger hun å etterlyse noe så umoderne som anstendighet. Og som Bjørneboe er hun ikke for bedrevitersk til å stille basale spørsmål. Siste setning i boka er: «Hvorfor vet vi ikke hva et menneske er?» Bjørneboe. Det finnes verre folk å bli sammenliknet med.