Norske soldater i Tsjad

Norge sender nå daglig fullastede fly til Tsjad. Innen 15. mai skal 2200 tonn materiell og 150 norske soldater være framme i byen Abeché i det østlige Tsjad for å være med i FNs fredsbevarende styrke MINURCAT II. De norske soldatene skal bygge og drive et sykehus som skal behandle FNs egne soldater. MINURCAT II skal bestå av cirka 5500 FN-soldater plassert på den tsjadiske siden av grensen mot Darfur. De har som mandat å ivareta sikkerheten til sudanske flyktninger og internt fordrevne fra Tsjad. Hvorfor er deres sikkerhet et problem?

Tsjad har lenge spilt en sentral rolle i Darfur. De sudanske opprørerne i Darfur får økonomisk støtte av president Idriss Deby i Tsjad. Deby ønsker regimeskifte i Sudan og mer makt til sine etniske Zaghawa-brødre fra Darfur. Samtidig får flere av opprørsgruppene i Tsjad opplæring, våpen og økonomisk støtte av regjeringen i Sudan. Sudan ønsker både større innflytelse over politikken i Tsjad og et mer islamsk Tsjad. Presidentenes undertrykking av folket, personlige griskhet og mafiøse vanstyre, er begrunnelser både opprørerne i Sudan og Tsjad gir for å ville styrte sine egne presidenter.

I februar i fjor klarte opprørene i Tsjad det nesten. Frankrike støttet president Deby med franske soldater og kamphelikoptre, noe som vanskeliggjorde kuppet. Hovedgrunnen var likevel at opprørerne, da de sto noen hundre meter fra presidentpalasset, ikke var blitt enige om hvem av dem som skulle ta over som president. Personlig politisk makt og privat økonomisk gevinst ser nemlig ut til å være det mest sentrale for opprørslederne i Tsjad.

Alle opprørsbevegelsene er ledet av tidligere ministere under president Deby. De er med andre ord godt kjent med det politiske systemet i Tsjad og vet hvor stor personlig makt presidenten har. De vet hvor store inntekter regimet får fra landets stadig økende eksport av olje. De vet også at Tsjad er en viktig brikke i det internasjonale samfunnets Afrikaengasjement; Tsjad er viktig i antiterror operasjonen Trans-Saharan Counterterrorism Partnership underlagt det amerikanske militærbistandsprogrammet AFRICOM. Tsjad er viktig for Frankrikes tilgang til uran. Tsjad er viktig for den arabiske verden fordi det ligger på grensen mellom det muslimske Nord-Afrika og de kristne landene sør for Sahara. Opprørslederne vet at dette er viktige interesser og at store ressurser er tilgjengelig for presidenten og makteliten i N’Djamena.

Den største opprørsbevegelsen i Tsjad, UFDD, ledes av tidligere innenriksminister, ambassadør og forsvarsminister General Mahamat Nouri. Nouri ledet kuppforsøket mot president Deby i februar i fjor. En annen sentral aktør i kuppforsøket, var Wadel Abdelkader Kamougué, lederen for den politiskmilitære opposisjonsgruppen UFD. Da den tidligere arbeidsministeren Kamougué mislykkes i kuppforsøket, flyktet han til Kamerun, men ble lokket tilbake til Tsjad med tilbud om å bli landets nye forsvarsminister. Et tilbud han takket ja til.

Dagens leder for en samlet opprørsbevegelse er president Idris Debys egen nevø, Timan Erdimi. Erdimi hadde tidligere en betrodd plass som sjef for presidentkabinettet. De siste åra har han imidlertid organisert ulike geriljabevegelser til han i januar i år valgt til leder for en sammenslutning av de åtte største opprørsgrupperingene i Tsjad. Den nye sammenslåingen, UFR, er støttet både av Sudan og Libya. Hovedmålet er nok en gang å styrte president Deby. Men denne gangen har opprørsgruppene brukt mye mer tid på å diskutere seg fram til et politisk program og en tidsplan for gjennomføring av nye parlaments- og presidentvalg. De har blitt enige om hvem som skal ha makten fram til nye valg og de har offentliggjort alle beslutninger på internett.

Dermed er hovedgrunnen til at opprørerne ikke klarte å styrte president Deby i februar i fjor, borte. Om Frankrike vil støtte president Deby under et nytt kuppforsøk, er tvilsomt av tre grunner. Deby har torturert en av opposisjonslederne, Ibni Oumar Mahamat Saleh, til døde etter forrige kuppforsøk i februar. Deby støtter geriljabevegelsen JEM i Darfur med våpen og penger, noe Frankrike misliker sterkt. Dessuten har Sarkozy fått sterk kritikk for å ha støttet en av Afrikas minst respekterte ledere og har selv uttalt mange ganger at Frankrike vil minske sin militære tilstedeværelse i sine tidligere kolonier.

Opprørsgruppene under én felles ledelse, annonserte i forrige uke at de er klare til å innta N’Djamena og oppfordrer sympatisører om å forlate byen. I dag befinner disse opprørsgruppene seg i områdene rundt byen Abeché, hvor de norske soldatene er på vei til. Men nordmennene og de andre FN-soldatene har ikke mandat til å stoppe opprørerne, såframt de ikke angriper FN, flyktningene eller sivilbefolkningen.

Dermed vil opprørerne kunne kjøre sine rundt 300 pickuper med 10- 12 soldater i hver fra Abeché til N’Djamena uten å bli hindret. Regjeringssoldatene som skal sørge for å stoppe dem, er ynkelig utrustet, dårlig trent og elendig betalt. Flere regjeringssoldater er i tillegg den siste tiden blitt lokket over på geriljaens side og mange spår at enda flere er klare til å gjøre det samme dersom opprørerne setter seg i bevegelse. Denne komplekse situasjonen er det de norske soldatene møter når de ankommer Tsjad.

Hva så med sikkerheten til de sudanske flyktningene og de internt fordrevne fra Tsjad? Det er i dag cirka 250 000 flyktninger fra Sudan og cirka 170 000 internt fordrevne i Tsjad som bor i 12 ulike flyktningleirer i Tsjad på grensen mot Darfur. Mange av de største humanitære organisasjoner i verden, inkludert en rekke ulike FN-organisasjoner, bidrar med koordinering og utdeling av mat og medisiner i leirene.

Men leirene løser ikke de politiske problemene i Tsjad og Darfur, ei heller de sikkerhetspolitiske. Både regjeringen i Tsjad og de ulike opprørsbevegelsene bruker dessuten flyktningleirene som rekrutteringsbaser for sine hærer. Barn og unge menn rekrutteres til kamp for den ene eller andre siden. Soldater fra opprørsbevegelsene bruker også opphold i en flyktningleir som rekreasjon; et sted de kan hvile ut, sove og spise før de drar ut til sine militære avdelinger igjen.

Om våpen finnes i flyktningleirene, er usikkert, men utenfor leirene florerer i alle fall AK 47 blant befolkningen. Flere humanitære organisasjoner trakk seg ut av Tsjad for noen år siden, fordi sikkerheten ble for dårlig. Det er med andre ord en vanskelig oppgave den nye FN-styrken og de norske soldatene har påtatt seg. Selv om den løses på en god måte, forblir problemene like store når de om ett års tid drar hjem igjen – dersom ikke konfliktene løses et politisk plan.