Foto: Øystein Klock
Foto: Øystein KlockVis mer

Anmeldelse: Sweden - «Confetti»

Norske Sweden lager låter svenskene kan misunne dem

Sweden får deg til å smile.

ALBUM: Norske Sweden – spøken begynner kanskje å bli gammel, men la gå – har ikke ligget på latsiden siden tilblivelsen for sånn cirka åtte år siden. Fire plater har det etter hvert blitt, og man må kunne tillate seg å si at debuten, «Under the Sycamore Tree», kan katalogiseres som en semiklassiker i den norske rockesagaen.

Confetti

Sweden

5 1 6
Plateselskap:

Vestkyst / Musikkoperatørene

«Fire plater inn i karrieren og fremdeles uten å ha tråkket mye feil er noe av en bragd.»
Se alle anmeldelser

Gjengen tråkket sine barnesko i Østfold, i umiddelbar nærhet av svenskegrensen. Navnet tatt i betraktning, må det jo eksistere et slags bånd som strekker seg godt over Svinesundbrua her på flere måter.

Våre naboer i øst har i lange tider ligget et par hestehoder foran oss rent popfaglig. Selv om vi udiskutabelt har spist noen lengder på motstanderen også her, så er det fremdeles mye fint å la seg inspirere av hos søta bror. Bandet selv sender noen anerkjennende nikk i retning kultbandet Brainpool fra Lund.

Sweden har alltid vist fram en velkalibrert nese for store, hektende refrenger. Man behøver bare å vente 50 sekunder inn i åpningslåten, «Stars», før de første himmelskrapende melodilinjene melder sin ankomst.

«Confetti» er produsert av den svenske duoen Niklas Berglöv og Magnus Lindberg, sistnevnte fra Cult of Luna, og plata er spilt inn i det sagnomsuste Ocean Sound Recordings på Giske.

Førstesingelen «Back Again» låter akkurat så kornete og åpen som en klassisk powerpop-perle skal gjøre. Bassen buldrer, gitarmelodien ligger langt fram og hi-haten er kledelig løs. «Maybe we're back again, maybe we're not, maybe we're young again, we're probably not», synger gjengen mens de setter av gårde mot solnedgangen og klokkespillet de har pyntet refrenget med toner ut. Det låter stort, gøyalt og godt.

De er kanskje ikke ungdommer lenger, men sangene har en letthet ved seg som gjør at man fort glemmer både tid og rom.

«The Cabin» hyller fuzzpopen med høyt tempo, bøtter av gitarer og noen uimotståelige akkordrekker til å dra det hele framover. Selvsagt.

Det er ikke bare powerpop som dominerer lydbildet til Sweden, man finner også elementer av New Jersey-forankret arbeiderklasserock i gate med The Gaslight Anthem og deres likemenn. Sjekk for eksempel «City Kid». I tillegg er det rom for litt post-punk-flørting i platas mer tilbakelente øyeblikk, «Cherry Sq».

Mest av alt domineres «Confetti» av en iboende trang til å hylle den gode melodien, alt rundt blir virkemidler for å få den til å skinne. Sweden gir på med gitaren rundt halsen og hjertet i hånda. Det låter genuint, velgjort og overskuddspreget.

Fire plater inn i karrieren og fremdeles uten å ha tråkket mye feil, er noe av en bragd. Høyt nivå på svenskegrensen med andre ord.