Norske tilløp I

Marte Kroghs CD-debut på Philips markerer den norske Polygram-avdelingens ambisjoner om å sluse nytt norsk talent ut i verden, og ikke bare nøye seg med å formidle kremen av internasjonalt musikkliv inn til norske CD-hyller.

Det er et vågalt prosjekt, ikke minst for en som kaster seg utpå med så lite erfaring som Marte Krogh.

Om talentet hennes kan det bare være én mening. Det er stort, og har blitt hjulpet fram av det viktige miljøet for norske strykere som er bygget opp rundt Barrat-Dues Institutt.

Men like klart er det desverre også at hun har

et stykke igjen å gå før hun fyller formatet på en solo-CD, uansett hvor mye og kyndig hjelp hun får fra Einar Steen-Nøkleberg ved klaveret.

Sterk kost

Ta repertoarvalget. Hun gir oss alle ekstranumrene i fiolinlitteraturen på én gang. Det er sterk kost i seg selv, men rett og slett malplassert når de er ekstranumre fra en musiker som ennå ikke har fått vise om hun kan fortolke musikalske spenn på mer enn tre minutter.

I det lille format som hun her får vist seg fram i, har hun sin styrke når hun kan briljere med teknikken. Svakhetene blir hørbare i de langsomme numrene. Hun dveler gjerne, men uten at det springer ut av nærkontakt med musikkens egne følelsesmessige aksenter, enn de nå ligger i det

tilbakeholdte eller det selveksponerende.

Resultatet blir at småstykkene virker for langsomme, og bikker over mot det kjedelige.

Det holder ikke, om det er det internasjonale markedet som er adressat for hennes første, musikalske visittkort.