KREVER EN LANDSBY: Vi har hørt det før, at «det krever en landsby for å oppdra et barn». Nabolaget, skolen, politiet, barnevernet, frivilligheten og idretten utgjør store deler av landsbyen. De skal sørge for at ingen barn i våre lokalsamfunn søker fellesskapet i kriminelle miljøer fordi de står alene i sitt eget, skriver artikkelforfatterne. Foto: Nina Hansen
KREVER EN LANDSBY: Vi har hørt det før, at «det krever en landsby for å oppdra et barn». Nabolaget, skolen, politiet, barnevernet, frivilligheten og idretten utgjør store deler av landsbyen. De skal sørge for at ingen barn i våre lokalsamfunn søker fellesskapet i kriminelle miljøer fordi de står alene i sitt eget, skriver artikkelforfatterne. Foto: Nina HansenVis mer

Debatten om ungdomskriminalitet:

Norske tilstander krever norske svar

I kampen mot ungdomskriminalitet og utenforskap, må vi styrke og ansvarliggjøre de små fellesskapene. Ikke minst må vi få foreldrene på banen.

Meninger

Innvandring skal vi selvsagt diskutere. Det er mer krevende å drive god integrering når tilflytningen til Oslo er stor og konsentrert til visse områder. Det er en utfordring at åtte av ti oslofamilier som havner under grensen for fattigdom, har innvandrerbakgrunn, og at ikke mange nok deltar i arbeidslivet. Vi må også konfrontere den æresbaserte kultur og tankegangen, som minoritetsjenter og gutter begrenses av.

Men den politiske debatten vi har hatt de siste ukene er nedslående. Når ungdomskriminaliteten i Oslo øker, er det ingen som føler seg tryggere av retoriske dueller mellom politikere på TV om hvem som har skylden, enten politikerne mener det er innvandring eller de som styrte byen før. Folk føler seg ikke tryggere av politikere som forenkler eller bagatelliserer.

Vi må ikke glemme at dette er Oslos ungdommer. Det er våre ungdommer som kjenner utryggheten på kroppen når det er mer vold i nærmiljøet deres og når jevnaldrende blir rekruttert til gjengmiljøet for å få beskyttelse.

Det overveldende flertallet av barn og unge i Oslo er ikke involvert i ungdomsgjengene, og de fortjener å bli møtt med konkrete tiltak når situasjonen har forverret seg.

Vi har hørt det før, at «det krever en landsby for å oppdra et barn». Nabolaget, skolen, politiet, barnevernet, frivilligheten og idretten utgjør store deler av landsbyen. De skal sørge for at ingen barn i våre lokalsamfunn søker fellesskapet i kriminelle miljøer fordi de står alene i sitt eget.

Derfor vil Oslo Høyre innføre en ordning som gir tusenvis av barn og unge fra lavinntektsfamilier støtte til treningsavgifter og utstyr. Vi har foreslått at fritidsklubbene i utsatte områder skal kunne holde åpent hver eneste dag. Og vi vil at barnevernet i større grad skal reise rundt på skoler og i lokalsamfunn tidlig for å forebygge mistillit og skremmebilder.

Samtidig er det noe som slår oss. I den politiske debatten omtaler vi ofte foreldrene bare som et problem. Foreldrenes lave utdannelse, svake språkforståelse, lave inntekt og manglende tilhørighet til det norske samfunnet og det norske skolesystemet, trekkes frem som sentrale årsaker til at deres ungdom faller fra i skoleløpet og er sårbare for gjengmiljøer.

Det er mye sannhet i det. Det er for mange ungdom som vokser opp uten foreldre eller voksenpersoner som forbilder og rådgivere. Dersom de i tillegg bor i trange leiligheter og føler på en ydmykelse av å slite på skolen, er det klart at de raskere kan bli utnyttet av kyniske bakmenn og gjengledere.

STORTINGSKANDIDATENE: Mathilde Tybring-Gjedde (H), Lars Haltbrekken (SV) og Siri Gåsemyr Staalesen (Ap) kom alle inn på Stortinget i høst. Her er de fra Dagbladets valgbod i valgkampen. Video: Thomas Rasmus Skaug. Vis mer Vis mer

Men det er en feilslutning å tro at vi kan løse utfordringen bare ved å holde barn og unge i aktivitet utenfor hjemmet. Vi må også nå frem til hjemmet, gi bedre oppfølging og ansvarliggjøre de små fellesskapene tidligere.

Foreldre kan være en del av løsningen, men vi må finne ut hvorfor de ikke er der for barna sine.

Flere skoler og barnehager har prøvd å ha hjemmebesøk hos familier for å etablere et tillitsforhold tidlig. Det har fått gode resultater. Som en barnehagepedagog fortalte, det var lettere å forstå og følge opp den fire år gamle jenta i barnehagen etter at hun hadde vært hjemme hos storfamilien i en trang leilighet og snakket med foreldrene på deres arena.

Skolen og barnehagen er ikke bare en møteplass for barna. Det er også foreldrenes inngang til nye fellesskap. Når vi vet at foreldrenes engasjement og holdning til skolen i stor grad påvirker hvordan barna drar nytte av undervisningen, bør laget vi bygger rundt elevene, også inkludere foreldrene. Flere skoler kan for eksempel etablere egne fadderordninger der frivillige er faddere for familier som har behov for å forstå det norske skolesystemet.

Vi har tidligere sett gode resultater av å stille krav til aktivitet fra foreldre som benytter seg av gratis kjernetid. Enkelte bydeler har også lykkes i å samlokalisere aktiviteter for foreldre og barn. Skolene arrangerer for eksempel egne foreldrekurs, i samarbeid med voksenopplæringen.

Når vi nå viderefører områdesatsingene i Oslo, er det naturlig at også de inneholder flere tiltak for å styrke sysselsettingen og kompetansen til foreldrene.

Skole/hjem-samarbeid handler som regel om å inkludere mødrene. Siden kvinner ofte er ryggraden i det daglige familielivet, er det essensielt. Men vi må heller ikke glemme fedrene. Det er ofte fedrene som har hatt det største fallet i sosial status siden de kom til Norge. Hvis ikke de stoler på eller forstår storsamfunnet, preger dette også barnas mulighet og tillatelse til å føle tilhørighet til det norske.

Dersom fedre og mødre frykter for hva miljøet vil si om deres barns oppførsel eller levemåte, setter det begrensninger for ungdommenes utvikling. Og ungdommer som søker etter tilhørighet, kombinert med dårlig relasjon til sine foreldre og svake ferdigheter i skolen, er ekstra sårbare.

For å gi alle barn en god oppvekst, bør ingen debatt bli ignorert. Verken innvandringsdebatten, debatten om det offentlige ordskiftet, skoledebatten, boligdebatten, sosialpolitiske debatten, eller debatten om ruspolitikk.

Vi trenger spissede politienheter som setter inn innsatsen mot de tyngre miljøene, samtidig som de etablerer tillit blant ungdommene, tar bakmennene og avverger hevnspiraler. Vi trenger en skole som i enda større grad løfter alle elevene, og sikrer at ungdom som bærer på tung bagasje i form av sosiale, faglige eller psykiske utfordringer, får tilpasset oppfølging.

Men vi må også styrke de små fellesskapene. Mindre forbedringer i relasjonen mellom foreldre og barna kan ha uforholdsmessige positive resultater. «Landsbyen» må aldri undervurdere foreldrenes ansvar og foreldrenes rolle.