Barnevernet:

Norske tilstander

En norsk statsborger har søkt asyl i Polen fordi hun føler seg forfulgt av barnevernet. Den utenlandske kritikken av norsk barnevern er både absurd og relevant på én gang.

Kommentar

Dagbladet Magasinet forteller i dag historien om norske «Siri», som har søkt asyl i Polen fordi hun føler seg forfulgt av norsk barnevern.

Saken er så vidt blitt nevnt her i Norge etter at det ble kjent i september, men i Polen har interessen vært enorm. «Siri» har fått en slags kjendisstatus. Hun er blitt stoppet på gata av polske politifolk som tar bilde av med henne og ville sende til kolleger i Norge for å fortelle at i Polen er hun trygg. Det er blitt satt i gang underskriftskampanje for henne, og hun er invitert til regjeringens markering av den nasjonale familierettighetsdagen.

«Siri» har også nylig vært gjest i et av landets mest populære debattprogrammer. Tv-seerne ble servert saftige påstander fra hennes polske advokat, som illustrerer en kraftig ideologisk og politisk kløft: Norsk barnevern representerer de verste ingredienser som knekker europeiske familierettigheter, mente advokaten. Og krydret med en historie fra norsk hverdag: nesten alle barn må vise fram matpakken på skolen og i barnehagen, og læreren må skrive rapport om det til barnevernet.

Kjenner du deg igjen? Kanskje ikke. Skjemaveldet i norsk skole er riktig nok omfattende, men storskala matpakkekontroll er ennå ikke innført.

I kompliserte og konfliktfylte barnevernssaker blir enkeltelementer brukt som rekvisitter i en fordreid fortelling om det grusomme norske barnevernet. Og det ser ut til å ha nådd et nytt nivå.

Vi er vitne til etableringen av et nytt forestillingsapparat, et slags «norske tilstander». Det kan være greit å være klar over. Da den svenske statsministeren Stefan Löfven var gjest på Arbeiderpartiets landsmøte i vår, skal han ha vært ukjent med at en del folk i Norge bruker begrepet «svenske tilstander» om flyktning- og integreringspolitikken i landet. Kritikk som kan ha et legitimt utgangspunkt, men der små og store saker ofte vrangleses med forestillingen om «svenske tilstander» forrest i pannebrasken.

På samme måte ser vi at kritikken av norsk barnevern fra land i Øst-Europa som Polen, Russland og Tsjekkia for lengst har begynt å leve sitt eget liv. Den henter kraft fra engasjerte bloggere, og ikke minst politikere med en dypt verdikonservativ agenda. Kampen mot det norske «barnaverrnet» (det norske navnet brukes, og nærmest spyttes ut), hører med i en større verdikonflikt der synet på likestilling, seksuelle minoriteter og familiens stilling i samfunnet er viktige ingredienser. Barnevernssakene blir en effektiv, politisk spydspiss.

Med sprell levende aktører å dytte foran seg – som norske «Siri».

«Du er i et fritt land, du kan føle deg trygg her», avsluttet programlederen i det polske debattprogrammet.

Barnevernssaker har alltid vært omstridt. Å gripe inn i familier, er noe av det mest dramatiske du kan gjøre. På grunn av det offentliges taushetsplikt er det dessuten notorisk vanskelig å skrive om sakene. Å etablere fakta er vrient når du som oftest bare har tilgang til én side av saken.

Det blir et pikant problem for norske myndigheter at denne kronisk betente materien har blitt en utenrikspolitisk faktor. Men det går an å forstå den, i alle fall hvis man holder seg unna enkeltsakene.

Den internasjonale kritikken mot barnevernet skyldes på samme tid en kulturkrasj, og politiske uenigheter som vi selv baler med i Norge.

Kulturkrasjet har oppstått i forbindelse med arbeidsinnvandringen til Norge, der familier fra Øst-Europa møter en velferdsstat som griper inn i folks liv på godt og vondt. I møte med barnevernet settes det på spissen. Den polske forfatteren og journalisten Maciej Czarnecki har skrevet en bok om polske familiers møte med det norske barnevernet, og viser til begrepet «det polske kjærlighetsmysteriet» – en oppfatning om at det alltid, uansett, er best for barna å vokse opp med sine biologiske foreldre.

Interessant nok er dette også kjernen i den mest omstridte debatten om barnevernet her i Norge blant politikere og andre aktører. Også her står konflikten om familiens rolle og ukrenkelighet. Støttet av nyere forskning om hvor viktig nærhet og omsorg i tidlig alder er for barnas utvikling – helt inn i voksenlivet, har det såkalte «biologiske prinsippet» måttet vike plassen. Sagt helt enkelt: Har du ikke evne til å vise følelser og nærhet overfor barnet ditt, skal den biologiske tilknytningen spille mindre rolle enn barnets mulighet for utvikling. Dette ble kjempet fram av den forrige regjeringen.

Nåværende barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) gikk inn i jobben som motstander av å utfordre det biologiske prinsipp, og har fått en utredning som støtter opp under hennes ønske om å moderere kursendringen.

Barneverns-panikken i Polen blir som en megafon for uenighetene vi selv sliter med å finne ut av. Dermed blir den også vanskeligere for oss å håndtere. Vi kjenner igjen problemstillingene, det er bare de absurde påstandene vi kan le vekk.