INTEGRERTE: «Da kongeparet tidligere i høst var på besøk i det norske Amerika, ble de presentert for en norskhet som hadde funnet sin plass i det fremmede samfunnet,» skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra besøket til Norway Hall i Duluth. Foto: Lise Åserud / Scanpix
INTEGRERTE: «Da kongeparet tidligere i høst var på besøk i det norske Amerika, ble de presentert for en norskhet som hadde funnet sin plass i det fremmede samfunnet,» skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra besøket til Norway Hall i Duluth. Foto: Lise Åserud / ScanpixVis mer

Norske utvandrere

Ti prosent av Chicagos befolkning var nordmenn i 1850. De motsatte seg assimilasjon.

Debatten om integrering av innvandrere preges av engstelse for kulturspenning og konflikt, samtidig som utfordringene i hverdagen ser ut til å øke. Det kan være greit å ta et skritt tilbake og for eksempel se hvordan norskamerikanerne i sin tid reagerte i deres utlendighet. Forfatteren Ole Edvard Rølvaag gjorde seg tanker vi med fordel kan lytte til i dag.

Da kongeparet tidligere i høst var på besøk i det norske Amerika, ble de presentert for en norskhet som hadde funnet sin plass i det fremmede samfunnet. Men også den startet ut med motstand mot å bli assimilert, og de fryktet å miste sin personlige identitet.

Historien om nordmennene i Chicago er en god parallell, siden det var et bysamfunn. Nordmenn bodde i byen helt fra dens etablering midt i 1830-åra. Omkring 1850 var hele ti prosent av befolkningen norske innvandrere. Mange arbeidet for å ta vare på deres egen norske kultur i den fremmede tilværelsen − først og fremst uttrykt i ønsket om egne kirker. Egne norske prester måtte til for å forkynne budskapet slik de kjente det hjemmefra.

Trolig fordi de bodde tettere innpå innfødte amerikanere, opplevde de at det norske språket gikk raskere ut av bruk der enn ute på prærien. Det bekymret, og etter mye strev fikk de tak i en norsk prest, Paul Andersen. Men da heller ikke han viste interesse for det norske språket, ble han straks sparket igjen fra stillingen. Gudstroen og språket fortonet seg som grunnleggende nødvendig for den enkeltes selvfølelse.

Chicago-kolonien besto for det meste av innvandrere fra Voss, og den første norske foreningen i Amerika fikk navnet Det vossiske korrespondance Selskab. Det vossiske Emigrationsselskab fulgte noen år etterpå og virket for at enda flere nordmenn skulle komme etter. Alt gikk ut på å styrke kontakten med hjembygda. Det ble startet norsk avholdsforening, hvilket kan tyde på sterk haugianerrepresentasjon. Et kuriøst innslag i historien er Ole Bulls besøk i byen 1854 og den store banketten i North Market Hall − der ble det bestemt at svensker og dansker ikke fikk delta.

Etter hvert klarte noen gjennom vellykkede karrierer å bryte ut av norskkonservatismen og få plass blant de ledende i byen. Iver Lawson (Ivar Larson Bøe) satt i ledelsen for North Market Hall, der Abraham Lincoln for første gang tordnet mot slaveri i de nye territoriene Kansas og Nebraska, og kort tid etterpå var Lawson med og stiftet Det republikanske partiet i byen.

John Anderson begynte som trykker, men vokste til aviseier og forlegger. Knute Nelson (Knud Helgeson Kvilekvål) var seks år da han emigrerte i 1849 og ble i voksen alder den mest respekterte norskættede politiker noen gang, republikaner og slaverimotstander han også. De konservative trekkene framkom særlig i de haugianske miljøene. Eksponenten var presten Elling Eielsen, også fra Voss. Hans mål var å bevare Hauges budskap upåvirket av all fremmed innflytelse, men han fikk etter hvert problemer med oppslutningen. Likevel har det norske språket overlevd særlig i de haugianske miljøene. Enkelte steder opp til i dag.

TAR TID: «Det kreves med andre ord tålmodighet når mennesker skal assimileres i et nytt samfunn,» skriver Sverre Mørkhagen, som også har skrevet bok om temaet.
TAR TID: «Det kreves med andre ord tålmodighet når mennesker skal assimileres i et nytt samfunn,» skriver Sverre Mørkhagen, som også har skrevet bok om temaet. Vis mer

Om nordmennene i Chicago var først med å skape egne organisasjoner, kom andre etter. Norske immigranter var ivrige etter å ta vare på og videreføre sin kulturarv. Helt fram til i dag har de drevet kirkemenigheter, kirkesamfunn, interesseforeninger, bygdelag og akademier. Den første generasjonen var i sterkest grad motstandere av assimilasjon, men disse kreftene ble svekket allerede i generasjon nummer to. I tredje generasjon er det få som kan snakke eller forstå norsk. Norskheten deres er i dag en amerikansk tilpasning som alle kan leve godt med.

Det kreves med andre ord tålmodighet når mennesker skal assimileres i et nytt samfunn. Omstillingen griper dypere og er et spørsmål om langt mer enn offentlig igangsatt språkundervisning og kurs i samfunnsordning. Man må godta at prosessen virker begge veier. Det viktige er bare hva som overlever i lengden og hva som ikke får livets rett.

Forfatteren Ole Edvard Rølvaags tanker dette er det mest interessante. Han ankom ved århundreskiftet og kunne dermed betrakte nordmenn også av annen, til dels tredje generasjon i Amerika. Han mente de generelt viste seg motstandsløse i sin tilpasning. Rølvaag ønsket at de skulle holdt fastere på sine kulturelle kvaliteter hjemmefra − ikke for å isolere seg, men for å representere et berikelse for det samfunnet de kom til. Han etterlyste samme mot og ansvar i de neste generasjonene, som han hadde sett hos dem som innvandret.

Rølvaag var kritisk til munnhellet om Amerika som «the melting pot», han mente en for rask sammensmelting av kulturer førte til at det mest pregløse levde videre i den legerte felleskulturen. Melting pot-teorien inviterte til lettvinne tilpasninger. Det holdningsløse ble til det vellykkede, siden det viktigste for dem var å innfri en forventet konformitet. De verdifulle kvalitetene krevde mer møysommelighet og aktivt arbeid for å videreføres, og gikk lettest tapt i prosessen. Syntesen ble en innholdsløs massekultur.

Både som forfatter og professor kjempet han for dette perspektivet, og han hadde to favorittemner som foreleser. Det ene var norsk kulturarv og dens kvaliteter − tradisjon, stedsforankring, ansvar for slektsleddene, men også den fantasi og skaperevne som han fant i norsk litteratur, norske eventyr og de lange linjene i landets historie. Hans andre favorittema var Ibsens forfatterskap.

Siden han snakker om den norske kulturarven, kan engasjementet og visjonen også speilvendes og blikket rettes mot oss som mottakerland i dag. Da ser vi et samfunn som mer er i ferd med å tilpasse og glatte ut, til og med gjemme unna, enn å framstå som tydelig for − ikke mot − dem som kommer hit. Vi ser et skolesystem der nasjonalkulturens mest lysende verk, Peer Gynt, er en selvsagt del av verdenslitteraturen, men ikke obligatorisk for elever i videregående skole, ikke engang for dem med studiespesialiserende fagplan.

Rølvaag beundret Norge, men han ville kanskje ikke gjort det i dag. Hans syn var at alle måtte bidra med det beste de hadde med seg.