Norskesyken

I økonomiske og politiske kretser sirkulerer det to oppbyggelige historier fra vidt forskjellige historiske epoker og situasjoner. De handler om den spanske og den hollandske sykdom, om hvordan stor og ufortjent rikdom, henholdsvis konkvistadorenes gull røvet fra Sør-Amerika og gass hentet opp fra Nordsjøen på 1960-tallet, ødela Spanias og Nederlands økonomiske utvikling. I begge tilfeller fikk staten store inntekter mellom hendene. Spania benyttet dem til luksusforbruk og mislykkete kriger og Nederland til feite trygder. I begge tilfeller neglisjerte staten og samfunnselitene sitt lands framtidige økonomisk utvikling.

Historienes popularitet og gjennomslagskraft i dagens oljenorge illustrerer hvor forankret mye økonomisk tenkning er i puritanske holdninger. I tillegg viser den at norsk kultur fremdeles har en ganske dyp protestantisk klangbunn: Du må bestandig huske at du aldri kan få noe for ingenting og at viktige ressurser er knappe. Å utsette behov er ikke bare klokt, det hefter også noe moralsk høyverdig ved det. Knapphet er et (nesten) universelt faktum som utgjør en slags økonomisk tyngdelov. Riktignok gjør den arbeidslivet (og livet) til et slit, men til syvende og sist er loven god for oss. Arbeid adler. Det er ikke godt å ha det godt, med andre ord. Ufortjente fordeler vil alltid bringe ulemper.

Nå er disse sykehistoriene mer enn oppbyggelige bidrag til et puritansk selvbilde. De er grovt sett sanne, og det er noe å lære av dem. Filtrert gjennom vår protestantisme, har deres læringshistorie utvilsomt vært nyttig, og hittil har de nok stort sett tjent oss bra. Frykten for opphetet økonomi, inflasjon, svekket konkurransekraft og medfølgende nedgang og ledighet er ikke uten realiteter. I Norge er det noe imponerende med handlingsregelens selvdisiplinerende virkninger på det politiske miljøet. Spørsmålet er likevel om vi kan og skal lære det samme av disse historiene i 2008 som i 1990 eller 1980.

Uten å forvalte noen dyp ekspertise på dagens globaliserte finansmarkeder, må jeg bekjenne en dyp uro over at vi plasserer så mye av vår felles framtid der. Dette er et enormt, gjennomgripende og bevegelig marked. Det er påvirket av komplekse og uigjennomsiktige finansielle instrumenter og av globale og hurtige verdsettingsprosesser som i stor grad har selvstendiggjort seg i forhold til realøkonomiske forhold. Et slikt marked inngir sterke forhåpninger om økende avkastning samtidig som det gir gode vekstbetingelser for bobler. Jeg forutsetter mer enn gjerne at våre fondsforvaltere er dyktige, forsiktige og etiske, men finner likevel ikke tilstrekkelig trøst og ro i dette. Selv Newton gikk på en kraftig smell i sin tids største boble. Historien lærer oss ikke bare at store og ufortjente inntekter kan være farlige for et samfunns økonomiske utvikling. I enda større grad lærer den oss at folk blir med på bobler og at boblene sprekker.

Noen velplasserte krakk og hele vår olje- og gassformue kan bli forvandlet til et stykke blek fortid. Bedre vedlikeholdte veier, hurtigtog mellom store byer, noen universiteter og høyskoler med litt høyere kvalitet og gjerne en opera i Tromsø, men helst ikke et OL, (verdien av en olympiade fordamper omtrent like lett som verdien av et esoterisk finansobjekt), alt dette må det være bedre å sitte igjen med enn vage minner om penger på børs.

Når Norge plasserer store deler av oljeformuen i internasjonale finansmarkeder, utsetter vi valg og behov. I seg selv er dette klokt. Fremtidige generasjoner vil vite bedre hva som er fremtidens gode valg enn det vi kan vite nå. På den andre siden kan vi risikere å utsette valgene så lenge at det ikke blir noe velge. Rett og slett fordi det ikke lenger er noe å velge med og i. Vi må høyst sannsynlig gjøre noen gode valg nå, hvis våre barn og barnebarn skal få gode livsbetingelser i forhold til både økologi og økonomi.

Kanskje det er her vi er på sporet av en norskesyke? Vi har blitt for opptatt av at en stor fordel kan føre med seg store ulemper. Med dypt alvor lar vi en enestående historisk mulighet svinne sakte og uigjenkallelig hen som en strøm av fin sand mellom grove og stive fingre. Den norske syken kan til slutt vise seg å bli mer alvorlig enn den hollandske. I Nederland satt man igjen med noen mer velstående og forhåpentligvis lykkelige(re) pensjonister. Noen fikk tross alt noe glede av pengene.

Nå er det to (minst) gode grunner til ikke å bruke olje- og gasspengene innenlands. Faren for en opphetet økonomi er nevnt. Det er heller ikke så lett å ha tillit til at politikere, eller eksperter for den saks skyld, er i stand til å peke ut framtidens næringer – for ikke å snakke om framtidens bedrifter. Mine eksempler er derfor innrettet mot infrastruktur, dvs. mot institusjoner og strukturer som ligger mellom næringer og bedrifter, og innholdsmessig er de rettet mot kommunikasjon, kunnskap og kultur.

Kommunikasjon, kunnskap og kultur utgjør en type brede og gjennomgripende innsatsområder som kan motivere utvikling. Investeringer i disse områdene gjør oss ikke avhengige av alt for komplekse spådomskunster. Vi kan slippe å la eksperter og politikere iverksette fine og detaljerte planer som helt sikkert kommer til å slå feil. Det er all grunn til å forvente seg en øket mobilitet av materiell, personer og informasjon. Det er ikke nødvendig å gjette på hva slags kunnskap som blir aller mest relevant, fordi mye handler om å utvikle en generisk kompetanse som er i stand til å anvende ny kunnskap raskt. Mer og bedre kultur gjør Norge til et mer interessant land å bo i. Satsing på kunnskap, kommunikasjon og kultur har til felles at det ikke er så farlig om alle satsingene viser seg like nyttige eller effektive. Uansett kan de ha betydelig verdi i seg selv. «Better being roughly right than precisely wrong» har den store økonomen J.M. Keynes sagt. Utfordringen ligger kanskje ikke først og fremst i å treffe «helt riktig» men i å gjøre satsingene mest mulig inflasjonsnøytrale.

Sommerens debatter om hva som er galt med den rødgrønne regjeringen, har etterlyst visjoner og vilje, og FRP har rekordhøye galluper. Historien vil antakelig se på Stoltenberg, Halvorsen & Co med vennligere øyne. Denne regjeringen administrerer Norge på en ganske kompetent måte, og den er slett ikke så verst til å holde løfter. En oppstemt, fremskrittspartidominert regjering i valgrus kan bli en sørgelig og kostbar affære for det norske folk. Noen og enhver kan komme til savne ansvarlig administrasjon og forsiktig balansegang.Men. På den andre siden er politikk mer enn orden og løfter. Politikk er også retning. Stort handlingsrom uten handling skaper ubalanser og utilfredshet. Permanent utsettelse av behov er muligens ytterst moralsk høyverdig, men det er neppe smart. Jeg tror det er nødvendig å riste av seg noe av norskesyken. Minne oss selv om at en fordel faktisk også er en fordel og å gripe noen historiske muligheter før de blir borte.