Norskhet i løs vekt

«Et langt kaldt land, nesten uten mennesker» heter en bok som lanseres i ettermiddag. Den er ikke en diktsamling, slik tittelen kan forlede til å tro, men derimot en ganske så spesiell samfunnslærebok, skrevet av professor Thomas Hylland Eriksen. Hans prosjekt har vært å se dagens norske samfunn «utenfra», altså med øyne som ikke er samfunnsmessig husblinde, og tittelen er bare ett av mange eksempler på hva han så.

  • Med fotfeste i både Gateavisa og den akademiske nøkternhet har Hylland Eriksen i årevis vært en av de skarpeste observatører og kommentatorer av et norsk samfunn i dramatisk endring. Sånn sett er han godt rustet til å gå bak det synlige og fortelle oss hvilke barduner som egentlig hyler når forandringens vinder river og sliter i dem, enten kastene dreier seg om innvandring, plutselig oljerikdom eller sydenturenes virkning på norsk kosthold. Med åpenbar fryd knekker han de skjulte kodene for «det usynlige norske»: Norsk dårlig samvittighet og norske påske- og 17.mai-ritualer, norsk distriktspolitikk og norsk språkstrid, norsk klima og norsk solbrunhet.
  • Det norske stammesamfunnets samling av mentale vandrepokaler er stort og hyppig polert, og det er ikke til å unngå at en Bob Dylan-strofe dukker opp i denne lesers hode: «I pity the poor immigrant.» Ikke fordi nordmenn flest er rasister, for det er de ikke, skriver Hylland Eriksen, men fordi nordmenn flest er svært norske, kanskje norskere enn de er klar over der de bærer sin urimelig dyrekjøpte rødvin til snøfjells i april og foretrekker å ha nærmeste nabo på så mange flaggstanglengders avstand som mulig.
  • Nå har ikke Thomas Hylland Eriksen falt for fristelsen til å latterliggjøre alle norskhetsverdier som sære eller sjåvinistiske. Snarere forsøker han å skape forståelse for at det finnes geografiske og historisk/politiske grunner til at vi er som vi er. Men han gjør det også forbilledlig klart at det faktisk går an å være ikke-norsk uten dermed automatisk å være bedre eller dårligere. Egentlig leverer han et engasjert forsvar for mangfold og toleranse, der «det norske» er én, rett nok litt snodig, blomst i buketten.
  • Ifølge utgiveren, Universitetsforlaget, er boka spesielt beregnet på «elever i den videregående skolen med «ikke-norsk» bakgrunn». Javel, men det er fristende å anbefale den utskrevet på blå resept til alle i dette landet, og særlig til dem med veldig norsk bakgrunn. Ingen nevnt, ingen glemt.