Norskspråkets betydning

UNDER OVERSKRIFTEN

«Morsmålets betydning», kritiserer Else Ryen og Helene Uri (Dagbladet, 30.05) mitt forslag om et prosjekt der alle Oslo-elever skal følge læreplan med norsk som førstespråk. I artikkelen skapes det et inntrykk av at jeg vil morsmålsundervisningen til livs. Det er ikke riktig. I mange tilfeller trenger minoritetsspråklige barn opplæring i og på sitt opprinnelige morsmål. Morsmålsopplæringen skal imidlertid kun være en hjelp på veien til raskest mulig å kunne tilegne seg det norske språket. En egen læreplan med norsk som andrespråk er et blindspor i så henseende. Ingen fag i skolen er viktigere enn norsk. Aldri før har vi hatt en så grundig dokumentasjon på at vi ikke har maktet å gi minoritetsspråklige elever den tilpassede opplæringen som er nødvendig for å lære norsk tidligst mulig.

LESERUNDERSØKELSER

i Osloskolen avdekker alarmerende svake ferdigheter i norsk for et stort antall minoritetsspråklige elever. Det er svært alvorlig at norskferdighetene til nærmere halvparten av Oslos elever på 2. og 3. årstrinn, som følger læreplanen med norsk som andrespråk ligger under det som er definert som kritisk grense. Enda mer dramatisk er det at utviklingen går i feil retning utover i skoleløpet. Majoriteten av elevene på 7. trinn med minoritetsspråklig bakgrunn skårer under kritisk grense. Det betyr at mer enn 7 av 10 av disse syvendeklassingene leser og skriver så dårlig at det er en hemsko for all annen læring i skolen.

DET ER DOKUMENTERT

at elever kan gå 10 år på skolen uten å ha lært seg norsk godt nok til å følge vanlig undervisning. Dette er en segregering av minoritetsspråklige elever som er helt uakseptabel. Norsk er grunnlag for all annen læring, for sosial omgang i skolemiljøet og en mulighet for sosial mobilitet senere i livet. Derfor ønsker jeg å avvikle ordningen med egen læreplan i norsk, og erstatte den med forsterket tilpasset norskopplæring for den enkelte elev.

For å snu den negative trenden, er det en forutsetning at denne tilpassede opplæringen iverksettes forpliktende nok. I en skole hvor alle elevene følger læreplan med norsk som førstespråk, vil elevenes dokumenterte behov være retningsgivende for innholdet i opplæringen til den enkelte. Forskjellen fra dagens ordning til den praksis som jeg nå vil innføre i Osloskolen, er først og fremst at det ikke skal herske noen tvil om målet med opplæringen; det vil si å lære norsk i samsvar med kravene i den ordinære norskplanen!