Petter Northug blir symbolet på vår samtid, mens Nansen er alt som er forbi i et nytt essay om skisportens betydning. Foto: REUTERS/Alessandro Garofalo
Petter Northug blir symbolet på vår samtid, mens Nansen er alt som er forbi i et nytt essay om skisportens betydning. Foto: REUTERS/Alessandro GarofaloVis mer

Northug, jeg?

Jeg var ingen steder da Brå brakk.

ANMELDELSE: Simen Tveitereid leverer et stykke tenkning rundt skisportens historie og vilkår i Norge, både for idrettsstjerner, mosjonister og naturelskere.

Han er selv skientusiast og vil analysere både hva det er som gjør at han selv må gå på ski, og hva som gjør skisporten interessant å følge med på som tilskuer.

Tvisyn
Sitt stoff henter han fra egne opplevelser og refleksjoner, og fra ulike kildeskrifter — Nansens «Paa ski over Grønland», Murakamis joggebok og mange sportsbiografier. Fenomenet Petter Northug opptar ham sterkt, og han kommer stadig tilbake til hvordan Northug har endret skisporten grunnleggende. Northug speiler vår samtid, det individuelle konkurranseinstinktet, taktikeriet osv.

Om forfatteren liker ham eller ikke, blir aldri klart.

Plutselig merker man en avsky og nostalgi i teksten, plutselig en beundring og forståelse. Det kan godt sees som en styrke at han får fram denne tvilen. Tveitereid er Northug-fan og misliker alt han står for. Selv liker jeg Northug enda bedre etter å ha lest boka.

Det ubehagelige «vi»
Boka er på ett vis god å lese, for det er ikke ofte man får så intelligent skrevne sportsreferater, så godt iakttatte og fordøyde begivenheter. Mindre godt er tekstens altfor mange spørsmålstegn: «Går man på ski for å slippe fri fra seg selv og sitt sinn? Eller for å bli seg selv, komme nærmere sitt innerste jeg?»

Northug, jeg?

Boka opererer også med et ubehagelig stort «vi».

Det er faktisk ikke alle nordmenn som var noe sted da Brå brakk.

Jeg var ingensteder, visste ikke engang at en slik ubetydelig hendelse var skjedd, ville aldri trodd den skulle bli et ikon for folkefellesskapet. Det store vi-et er også altfor stort når forfatteren hevder at moderne mennesker ikke kjenner fysisk arbeid. Å joda, Tveitereid, mange av oss gjør det.

En bisarr aften
Men han skriver fint om å gå på ski i havgapet, fint om hyttebøkenes knappe stil, fint om skigåingens «flow», fint om å gå med en ødelagt binding fra Mylla, fint om en bisarr aften i Litteraturhusets kjeller og trist-morsomt om utstyrsmani og Birkebeiner-fetisjisme.

Kontrasten mellom Nansen og Northug blir noe uttværet etterhvert, refleksjonene går litt på tomgang, og han kunne gjerne strammet inn på banaliteter som: «Åndelige spekulasjoner, politiske diskusjoner, kampen om fremtredende posisjoner — hva er det mot fuglesangen i skogen en tidlig vårdag, eller synet av en stabel bjørkved i vårsola.»

Et lovende forfatterskap
I sin forrige bok, «Hva skal vi med barn?» (2008), gikk Tveitereid til åtak på samfunnets sløvhet overfor barnehagebarnas kår, i en utfordrende, bitende besk og morsom tekst. Denne boka har ikke noen tilsvarende harme, men den bekrefter at vi står overfor et lovende sakprosa-forfatterskap.