Norway - drøm eller virkelighet?

Norsk idyll selges til turistene. Men ute i distriktene er det ikke mye idyll for tida.

«Noe nytt i dag?»

«Nei. Det samme.»

«Det samme» er kampen for et liv i Distrikts-Norge, et tema som blir hovedoppslag i lokalavisene langs kysten, men som ikke betraktes som en «kioskvelter» i hovedstaden.

For det er ingen Mette-Marit-er her, og det er ennå en stund igjen til TV2-damene slippes ut i Bergen for høstpromotering. Tilbake er bare dette gnagende «det samme» - aldri har kampen for et liv i Distrikts-Norge vært mer innbitt. Meldingene står å lese i lokalavisene hver eneste dag.

SVENSKE DEMOGRAFER ser på seg selv og synes Norge har lyktes med sin distriktspolitikk. Målet var at folk skulle få bo der de ville. Det var velferdsstaten, det. Og nå? Valgfriheten er kvestet. Jordbruksministeren vil ha lavere matvarepriser. I fjor valgte 1200 bønder å gi seg. De solgte melkekvota og så seg om etter annet arbeid. Noen valgte å satse på turisme, andre på bringebær. Argumentet om at norsk mat er best og at «vi må ha noen bønder i distriktet», holder ikke lenger.

- Nå er det bonden som pleier av kulturlandskap - til glede for turistene, som er argumentet Norge må bruke for å forsvare støtteordninger overfor WTO, mener forskningsleder Steinar Johansen ved NIBR (Norsk institutt for by- og regionforskning). Kyrne kan man plassere på jordet - til pynt. Visst står det til liv.

For er det ikke underlig: Når Norge skal selges, er det landlig idyll som teller.

«I grunnen går vi ganske ofte i bunad,» hører jeg landsmenn forklare amerikanere. «Wonderful,» svarer de - lette å glede.

SÅ SITTER DE på cruiseskipet sitt i Sognefjorden, gisper og peker - på Uren Luren Himmelturen-huset i fjellskrenten. For då nordmannen stura, då rydda han ein steingard. Gammel vane, vond å vende. Det bor ennå tullinger på de fjerneste steder. I hvert fall vil vi at turistene skal tro det er typisk norsk. På følgegarantien fra Norsk Håndstrikk står det: «The knitters are experts in their craft. Living mostly in remote mountain villages, farming districts and scattered along the coast, they use the long and dark winter months to keep this old tradition alive.»

Da er amerikanerne på besøk i pølseland fornøyde, genseren blir så riktig norsk når den er strikket av strikkersker spredt langs kysten, i fjerne fjellbygder, på riktig bondeland. Enda bedre at de også er strikket i de kalde, mørke, lange vintermånedene . Norway - oh, joy. Går det an å bli norskere?

Her er en måte å være norsk på:

Samferdselsministeren vil ikke lenger øremerke midler til rastrua strekninger - det er riktig mange strekninger det raser fra der fjellene er høye og fjorden trenger seg inn i Norge, mitt Norge. Det er ikke så morsomt å kjøre der, det er så lite morsomt at en truer med å flytte og holder skolebarna hjemme vinterstid.

Valgras, derimot, er det mindre fare for. Et offentlig utvalg har foreslått at valgordningen skal endres slik at stemmene fra folketomme strøk teller mindre enn nå - som om de var øredøvende i dag.

DET GÅR AN å bli sløv når meldingene strømmer inn hver dag om et Utkant-Norge i evig kamp for tilværelsen. Hvorfor gidder de? Trenger de virkelig bo der?

«Eg vil bu på ein stad eg kan sjå vatn og gå ut for å pissa før eg legg meg,» sier en bonde jeg vet om i Årdal. Han kan få være anonym. Vi kan kalle ham Ola Utkant.

En tenker så mangt der en står på tuftene sine og ser utover vann. Alt henger sammen: Vannoverflata i tungt sig mot en åpning et sted - en blir lys til sinns.

Når mørke skyer truer over Ola Utkant er det ikke alltid han sier stort.

De hadde sagt fra til fylkeskommunen, de som hver dag våget seg om bord M/S «Sjøgaar» i Øygarden vest for Bergen. Den havarerte for to uker siden. 15 mennesker reddet livet. Den var lite lønnsom, den ruta. Fylkeskommunen så seg ikke råd til å gi dem bedre tilbud. Øyfolket på Herna var redde når de dro på jobb, med hjertet i halsen sto de igjen på kaia, vinket ungene vel om bord mot høyere mål å nå - skolen.

- Den lå som en isoporkasse i sjøen, jeg pleide å se etter den i kikkert når sønnen min tok båten til skolen.

Knut Hennø er ikke den som er redd for hvit sjø, han er jo vokst opp på øya uten biler. Men rutebåten hadde bare én motor. En motor som stadig stanset på det værharde strekket.

- Jeg vil ikke si at sikkerhet har gått på bekostning av økonomiske hensyn, men det er klart økonomien alltid vil sette begrensninger, forklarer fylkesordfører Gisle Handeland (Ap) i Hordaland.

DET FINNES økonomiske hensyn, og det finnes menneskelige hensyn. Kommunene og fylkeskommunene føler seg tvunget til å være umenneskelig økonomisk. Skole, helse og infrastruktur lider. «Norway - dream or reality?» står det på et postkort. Det er til salgs - for turistene.

Snart er det bare gubber og kjerringer igjen på bygda. For flyttestrømmen mot sentrale strøk fortsetter. Små årskull greier ikke å rette opp for dem som dro fra bygda. Norges befolkning blir stadig mer urban. Det er jobber, skole, cappuccino og valgmuligheter som teller.

Nå drar like mange gutter som jenter. Og de har mange grunner for ikke å komme tilbake - enda de gjerne ville: En er jobbene som ikke finnes. En annen skolene til barna som ikke lenger er, en tredje nærbutikken. Og så postkontoret som forsvant, da. Og bygdeøynene - er du sett én gang, har du fått din rolle skrevet. Da er det ikke enkelt å komme tilbake med utdanning i sekken, år på baken og skråblikk på verden.

Alle skulle få «pissa ute og sjå på vatn» om de ville - men det skal visst mer til for å leve nå.