«Norway Health AS»

Arbeiderpartiets helseminister Tore Tønne har hevdet at det overordnede målet er å levere gode helsetjenester til alle, uavhengig av om det er det offentlige eller private som står bak. Overlege Dag Johansen, Rana Sykehus og prof. dr. med. Mads Gilbert, regionssykehuset i Tromsø, advarer mot å slippe de private for langt inn i helsesektoren: Private sykehus skal tjene penger, offentlige sykehus skal tjene folket - og Kjell Inge Røkke signaliserer at han vil satse på «vekstsektoren» helse.

Arbeiderpartiets nye helseminister Tore Tønne vil ha Norges helsesektor opp i verdensklasse. Det håper han å få til ved å fristille sykehusene mer og få private ressurser inn i helsesektoren. - Det overordnede målet er å dekke etterspørselen og levere gode helsetjenester til alle, uavhengig av om det er det offentlige eller private som står bak, sier Tønne til NTB dagen etter utnevnelsen. Det betyr trolig at han i likhet med forrige helseminister Dagfinn Høybråten vil at norske sykehus skal bli selvstendige bedrifter organisert som aksjeselskaper. Slike «fristilte» sykehus skal selv bære hovedansvaret for å skaffe tilstrekkelige inntekter til driften. Dette er også hovedinnholdet i forslag til ny lov om fylkeskommunale sykehusselskaper (Odelstingsproposisjon nr. 25 (1999- 2000)) som ble lagt fram 22. desember i fjor. Fristilte sykehusselskaper skal eies av fylkeskommunene, men de skal konkurrere innbyrdes om folketrygdens midler ved å vinne anbud på visse typer behandling og ved å behandle et tilstrekkelig antall pasienter med gunstig inntektsgivende profil i DRG-systemet (faste priser for ulike behandlingstyper og diagnoser). Det skal kort sagt lages et nytt «sykehusmarked» av skattebetalernes penger med den påstand at «markedet» gir mer og bedre helse for pengene.

Vi har tidligere, bl.a. i Dagbladet 29.10.1999, vist at erfaringene fra EU og USA ikke understøtter denne troen. Vi utfordret den forrige helseministeren til diskusjon om disse helt sentrale helsepolitiske spørsmålene. Han svarte aldri. I Ot.prop.-en finnes ikke prinsipielle begrunnelser for å gjøre sykehusene til egne rettssubjekter som for eksempel AS.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stortingsflertallet har også i det stille - og uten grunnleggende debatt - gjennomført markedsreformer i sykehussektoren siden 1997. Først kom innsatsstyrt finansiering (ISF) som 35% av inntektsgrunnlaget, så økte dette til 50%, deretter kom fritt sykehusvalg. Nå brukes de nye markedsbaserte rammebetingelsene som begrunnelse for å «måtte» gå et skritt videre: Tillate sykehusene å bli egne rettssubjekt. Hva er det endelige målet i denne trinnvise taktikken? At norske sykehus skal følge Telenor inn på Børsen? Det offentlige sykehusvesen som et nytt profitt- og spekulasjonsobjekt? Rimi-Hagen og Røkke som våre nye sykehuseiere? Er dette også helseminister Tønnes medisin for «Norway Health AS»?

Med stor undring leste vi på s. 27 i Ot.prop.-en: «Dersom tilknytningsformen sykehusselskap ble regulert i spesialisthelsetjenesteloven mens andre tillatte tilknytningsformer (dvs. dagens offentlige forvaltningsorgans form, vår tilføyelse) ble regulert i annen lovgivning, kunne dette fremstå som at staten anbefalte fylkeskommunene å benytte sykehusselskapsformen fremfor andre tilknytningsformer, hvilket ikke er tilfellet» (vår understrekning). Legger departementet fram et lovforslag de egentlig er imot? Vil Tønne trekke proposisjonen tilbake eller skjerpe den ytterligere i retning fristilling og privatisering?

Dagfinn Høybråten satte i en tale til landets fylkesordførere 2.8.99 Adam Smith sine vilkår for et fungerende marked opp mot dagens realiteter i helsetjenesten. Han påpekte at 1) pasientene umulig kan ha full oversikt over og kunnskaper om alle behandlingstilbudene som foreligger, 2) de reelle valgmulighetene for behandling er stort sett begrenset av geografi og ulik fordeling av helsepersonell, 3) pasienter er sårbare og kan ikke fritt velge seg inn og ut av en behandling og 4) det er ikke gitt at den enkelte pasients vurdering av behandlingsbehov («brukerstyring», vår tilføyelse) i sum gir den beste nytte og den beste helsetjeneste for befolkningen. Kort sagt, forrige helseminister påpekte at markedsmekanismene verken fungerer eller er egnet i helsevesenet. Han konkluderte likevel med å gå inn for markedsbasert konkurranse i troen på at dette «bidrar til kostnadsbesparelser». For å «kompensere for imperfeksjonen ved helsemarkedet» ville Høybråten forsterke politisk styring av bl.a. fordelingen av helsepersonell, pasientprioritering og kvalitet.

Høybråten lyktes usedvanlig dårlig. Aftenposten meldte 13.2.00 at antallet leger i Nord-Norge er redusert med 41 siden mai 99 - til tross for at det samtidig ble 290 flere leger i Norge - og at legemangelen i Nord-Norge er prekær mange steder. Den nye helseministeren har heller ikke selv styringen over legefordelingen. Den er overlatt til Nasjonalt råd for spesialistutdannelse av leger og legefordeling - som ifølge lederen Ole Mjøs er uenig i hvor langt man skal gå for å styre utviklingen.

I en ny undersøkelse om prioritering av ulike pasientgrupper svarte 25% av 324 avdelingsoverleger ved norske sykehus at operasjoner og behandling av inneliggende - ofte «tyngre» pasienter - nå blir nedprioritert til fordel for mer «lukrativ», inntektsgivende poliklinisk behandling (Tidsskrift for Den norske lægeforening 30.9.99). All erfaring viser entydig at markedskreftene raskt overtar kommandoen når de først slippes løs - også innafor helsevesenet! Det overordnete og styrende prinsipp blir hensynet til ren økonomisk vinning, ikke hensynet til medisin og folkehelse. Sagt på en annen måte: Private sykehus skal tjene penger, offentlige sykehus skal tjene folket.

Hvem vil helseminister Tønne lytte til? Børsen eller fagfolkene? Flertallet av fylkeskommunene og fagforeningene mener nemlig at dagens ordning med offentlig forvaltningsorgan er den best egnete organisasjonsform for offentlige norske sykehus. Flertallet av fagforeningene mener faktisk at sykehusaksjeselskap bør forbys. Knapt 4% av de 101 høringsinstanser mente at aksjeselskap er den best egnete organisasjonsmodellen for norske sykehus (s. 22). Disse fire - ikke navngitte - er en fylkeskommune (vi tipper Oslo), to sykehus (vi tipper Aker og Ullevål) og en arbeidsgiverorganisasjon (vi tipper NHO). Det er ikke nettopp noe folkekrav den forrige helseministeren la etter seg. Tvert imot! Dette er næringslivet og den politiske høyresiden sitt prosjekt: Legg sykehusene ut som åte for markedskreftene, spar offentlige utgifter og «privatiser» enda en del av velferdsstaten. Hvilken behandling vil Tønne nå gi Odelstingsproposisjon 25? Hans tiltredelseserklæring til NTB tyder på at han allerede har bestemt seg for å anvende en kapitalistisk markedslogikk på helsevesenet.

Vi påstår at disse nye «helseliberalistene» vil lage et system i sykehussektoren for å berike noen få på bekostning av de mange pasientene. Lederen for Sørensenutvalget var professor Rune Sørensen ved Handelshøgskolen BI. Økonomer og konsulenter vil få seg et nytt, fett marked når sykehusene tvinges til å utarbeide markedsanalyser, anbudskontrakter, forhandle, skille ut enheter og «tilpasse seg» for å få inntekter. Mektige nøkkelpersoner i vår egen Legeforening drømmer om frislepp av legelønninger i kjølvannet av «fristilte» sykehus. Og når et stort volum av pasientbehandlinger legges ut på anbud, åpnes det for at private sykehus får vind i seilene. Det er dette Kjell Inge Røkke har i tankene når hans nyopprettede holdingselskap under Aker RGI vil satse på «vekstsektorene» IT og helse! For Røkke og andre «tunge» investorer må Tønne åpenbart være rett mann på rett plass.

Tiden er overmoden for at norsk fagbevegelse må skjønne alvoret i situasjonen og ta til motmæle mot den forestående nedrivingen av enda en pilar i velferdsstaten: Det solidariske offentlige sykehusvesen. Skal vi klare å forsvare sykehusene mot det kommende angrepet Tønne nå signaliserer, må han møtes med kraftige aksjoner fra befolkningen og fagbevegelsen generelt, og fra ansatte i helsesektoren spesielt. Aksjonene må få et langt større omfang enn til nå dersom vi skal kunne påvirke de nye aggressive tonene fra Arbeiderpartiets markedsliberalistiske regjering. Velferdsstaten ligger i potten, gevinstpotensialene er formidable for private investorer. Tapspotensialet er katastrofalt for offentlig eide og politisk styrte norske sykehus.