Norway Kupp?

Verdens største fotballturnering har 25-årsjubileum denne sommeren, og er så avgjort verdt en bok i sakens anledning. Men den fortjener bedre enn det lappverk som Bækkelaget, Dagbladet og Orion Forlag har rasket sammen under tittelen «Verdens rundeste ball».

Her mikses én del høystemt «fred og vennskap» sammen med tilfeldige snapshots fra 25 år, føres videre til en meningsløs rundreise blant engelske fotballproffer før det hele avsluttes i form av en slags «minnebok» for tenåringer i førpuberteten. Alle tanker om «rød tråd» eller målgrupper for boka forsvinner underveis - mens de helkommersielle hensiktene trer stadig tydeligere frem. Som begeistret tilskuer på Ekeberg-sletta gjennom så godt som alle turneringens 25 år, er det med forventning og positivitet man gir seg i kast med jubileumsskriftet. Men allerede på side 7 og 8 aner man uråd, når det gjengis halvhjertede hyllester fra Thorbjørn Jagland og kulturminister Birkeland.

Da befinner vi oss i den ha-stemte delen om turneringens ubestridelige betydning for vennskap og fellesskap, åpenbart skrevet for en voksen leserkrets.

Morsomme gjensyn

Neste bolk går kronologisk til verks og tar for seg turneringene år for år. Denne delen fungerer klart best, og gir en kombinasjon av pussigheter, faktastoff både fra cupen og året for øvrig, og ikke minst morsomme gjensyn med unge utgaver av profiler som Kjetil Rekdal, Myggen og Steffen Iversen.

Men heller ikke her kan man fri seg fra følelsen av at forfatterne har gått til klipparkivet og mer eller mindre tilfeldig plukket sammen ett eller annet, hvorav ganske mye faktisk er av interesse bare for dem som selv er avbildet. Billedstoffet er ellers blant bokas bokstavelig talt beste sider.

Etter snar-dykkene i historien rettes fokus igjen mot fred og vennskap, og så langt er det for så vidt greit nok, i hver fall nesten.

Togtur

Men så legger man ut på en togtur i England, der den ene norske fotballproff etter den andre skriver autografen på en ball og sier at «jo da, jeg husker Norway Cup», mens andre profiler som Cantona, McManaman og Beardsley omtales og avbildes uten mål og mening, i en slags misforstått road-roman (train-roman?) der journalistens personlige opplevelser av tåke i Glasgow akkompagneres av uinspirert tekst i verste «dagblad-sportens-egen-genre-måte-å-skrive-på»-utgave, samt store bilder av stjernene som signerer ball over intet mindre enn 22 sider.

Denne delen er åpenbart skrevet for unge fotballtilhengere som aldri kan få nok av overskrifter av typen «Eric Cantona eller Gud?». Cantonas bidrag er ellers at han sa «hallo» til reporteren.

Halvhjertet

Så er tida inne for en like halvhjertet minnebok for årets Norway Cup-deltakere, før det hele avsluttes med et utvalg på åtte helsides annonser, for så vidt et talende kommersielt punktum for produktet.

Totalt fraværende i boka er analyser, utviklingstrekk og sportslige vurderinger, tanker om hvorfor så mange av cupens unge helter aldri ble gode som seniorspillere (fordi de nådde berømmelsens tinde før de fylte 12?), hvorfor danske lag vant før, men ikke nå lenger, hvorfor norske lag alltid gjør det best i de eldste klassene etc. etc.

Tilbake står en jubileumsbok som i forhold til potensielle lesere faller mellom de fleste målgruppe-stoler som finnes, før den ender pladask på sin rumpe av forventet salgssuksess. La oss håpe den ikke får det.