Norwegian What?

Med slagordet «Rock i hjertet av Oslo» klarte Norwegian Wood igjen å lokke 11000 publikummere til det naturlige amfiet i Frognerbadet. Men tross økonomisk suksess bør ikke ildsjelene bak festivalen hvile for lenge.

De kan ikke ta for gitt at folk kommer år etter år, og må nok ta en tur i tenkeboksen. De må rett og slett våge mer.Målet må være å få til en festival som har et så spennende program at folk simpelthen komme - uansett vær. I år reddet nok finværet helga for arrangørene, likevel var det plass til flere.

Utgangspunktet bør jo være det aller beste: sentral plassering i bybildet, et godt og innarbeidet rykte som en festival med høy trivselsfaktor og et stort geografisk nedslagsfelt.

Men overraskelsene uteblir. Programmet er for ofte traust, forutsigbart og i altfor stor grad tilbakeskuende. Den lille rockescenen for uetablerte band er et alibi, men blir for de fleste rein pausemusikk. Håkan Hellström, Tom McRae og Madrugada er unge og representerer framtida - men hadde alle nylig vært i Oslo. Ulf Lundell, Little Feat og Sting er snart museumsklare - og mest interessante som lokkemat for godt voksne festivalgjengere. Profilen til Norwegian Wood er mer avhengig av gode plakatnavn enn for eksempel Øyafestivalen, som skuer mer framover enn bakover. Men utfordringen må bli å tekkes også dem som venter til de kan brette ut teppet i Middelalderparken i august.Musikalsk lå fokus på rocken, mens for eksempel den nye hiphop-bølgen var uten representanter. Kjønnsmessig kan ikke fordelingen bli stort skjevere. Roskilde har Patti Smith på topp, Quart har PJ Harvey og Alanis Morissette og svenske Hultsfred Aimee Mann. Norwegian Wood hadde én kvinnelig bandvokalist per dag blant til sammen 21 artister og band som sto på scenen. Jeg nekter å tro at det står dårlig til.

Men Lise Karlsnes fra Briskeby var i hvert fall på plass. Blant publikum.

oyvind.ronning@dagbladet.no