DRONNINGA: Queen Latifah på 'VH1 Hip Hop Honors: All Hail the Queens' i  2016 .  Foto: Frank Micelotta/PictureGroup/ Scanpix
DRONNINGA: Queen Latifah på 'VH1 Hip Hop Honors: All Hail the Queens' i  2016 .  Foto: Frank Micelotta/PictureGroup/ ScanpixVis mer

Gjeste-«Vers» fra Nosizwe

Nosizwe om låta som har betydd mest for henne. -Et oppløftende og styrkende raseri

Minnet om å høre denne sangen for første gang, er som minner bør være: vagt, disig, fylt med nostalgi og faktafeil. Lite visste jeg hva denne sangen ville bety for meg, første gang jeg hørte den.

Jeg var 11 år da rapperen og skuespilleren Queen Latifah (Dana Owens) slapp det som skulle bli hennes største hit noensinne, «U.N.I.T.Y.» på albumet «Black Reign» fra 1993. Låta vant en Grammy for beste «solo rap performance», og Latifah var den første kvinnen som vant denne prisen (og bare en av to vinnere i historien, før prisen endret navn og form). Det har alltid vært et mindretall av kvinner i rap og hiphop, som blant musikkjournalister, produsenter og bakmenn med makt og innflytelse i musikkbransjen generelt. Queen Latifahs seier forteller historien om innvirkningen sangen hadde på populærkulturen, med en låt som var tydelig i sitt politiske budskap.

Gjest: Tekstforfatter og sanger Nosizwe er gjesteskribent i uka "Vers". Foto: Moe Chakiri
Gjest: Tekstforfatter og sanger Nosizwe er gjesteskribent i uka "Vers". Foto: Moe Chakiri Vis mer

«U.N.I.T.Y.» minner meg om hvordan jeg stjal de sjukt ettertraktede basketballskjortene til min eldre bror, og dansa til hans (også tyvlånte) hiphopalbum på soverommet mitt. Jeg husker at jeg kjente på at det jeg hørte var noe spesielt, noe farlig, noe lånt, ikke helt mitt, noe sant. Jeg oppdaget hiphop gjennom kassettene, og senere cd-ene, til min bror og hans venner. Jeg var den eneste jenta i huset, omgitt av fire eldre brødre, og den mannsjåvinistiske gangsterrappen, som var og er en stor del av hiphopen, sto i sterk kontrast til det kontante i dronningens tale, der hun ropte «who you calling a bitch?!» gjennom mine små høyttalere. Det skulle ta flere år før jeg omfavnet hiphop som mitt eget, og Queen Latifah er en essensiell del av den reisen.

"U.N.I.T.Y." tar opp temaer som respektløsheten mot kvinner i samfunnet, gatetrakassering, vold i hjemmet, og verbal vold mot kvinner i hiphop-miljøet. I låta skiller Latifah mellom snakk som er akseptert innenfor miljøet, og det som er undertrykkende. Og hun gjør det på samme måte som hun strukturerer låta ellers, på intuitivt vis, med en lite forklarende tekst der budskapet er rettet mot et publikum som er innenfor samfunnet hun kritiserer, og derfor forstår hva hun sier.

Now everybody knows there's exceptions to this rule
Now don't be getting mad, when we playing, it's cool

Låta fokuserer på temaer som er problematiske, spesielt for svarte kvinner, å ta tak i: raseri, kroppspositivisme, og skildring av egen livserfaring. Latifah har ikke behov for å forklare eller forsvare. Hun prøver verken å fri til, eller å imøtekomme, et stereotypt bilde av kvinner som henne selv. For senere generasjoner har hun så absolutt vært med på å lage et stereotypt bilde av den bevisste, afrosentriske, batikk-kledde svarte kvinnen, men det får bli en annen artikkel.

Sett fra det dominerende perspektivet samfunnet blir forstått ut fra, nemlig den hvite, unge mannen, som også lenge har vært den største forbrukeren av hiphopmusikk, handlet «U.N.I.T.Y.» lite om det som ellers var skildret og populært i hiphop. Ei heller handler den om den svarte mannens rapfantasier, som i stor grad har seksualisert, degradert og satt kvinnen på en pidestall. Latifah ber ikke om respekt, hun forlanger det. Hun verken nedtoner eller utsletter sitt eget raseri, hun kontekstualiserer det. Hun er alle kvinners frustrasjon, uten glorifisering eller degradering.

I hit the bottom, there ain't nowhere else to go but up
Bad days at work give you an attitude and you erupt
And take it out on me but that's about enough
You put your hands on me again I'll put your ass in handcuffs

Latifah peker på kvinnehat i hiphop i ei tid da kvinner i bransjen ble gitt få muligheter. Hennes rapmusikk oste av feminisme, mens kvinnelige artister knapt ble sluppet gjennom døren. Hun åpnet døra, og lot den stå åpen. Hun var både urokkelig og kompromissløs. Spol fram til 2017, og kompromissløshet er i visse aktivistgrupper blitt et trend-ord som definerer en slags levd aktivisme, hvor det å leve kompromissløst som svart/feit/queer/trans, og å være stolt og glad, er en revolusjonær handling i seg selv. I dette ligger imidlertid en iboende tanke om en normativ unnskyldende tilstand. Bevisstheten om blikket til den dominerende gruppen som styrer og informerer mindretallet om den antatte følelsen av underdanighet. «Innta stillingen.» Vi vet om det mannlige blikket fra feministisk teori, vi vet om det hvite blikket fra forfattere som Toni Morrison, Oodgeroo Noonuccal og Ta-Nehisi Coates.

I «U.N.I.T.Y.» virker den store og svarte kvinnen Queen Latifah uvitende om begrepet kompromissløshet. Hun var aldri unnskyldende i utgangspunktet. Låta er politisk på en måte som gir dyp resonans hos meg, gjennom en personlig skildring av livet sitt, et liv jeg, til en viss grad, kan relatere meg til. Låta var samtidig et frampek på den framtida jentebarnet i meg kunne og ville bli utsatt for.

Samtidig er hennes raseri oppløftende og styrkende. Det er på sin plass, det er berettiget. Sinne er et vanskelig samfunnstema generelt, en vanskelig følelse som ofte frambringer skam. Vi vet at sinne også har en destruktiv kraft nært beslektet med den kreative skaperkraften. Sinnet handler mer om hvordan Latifah ser seg selv, enn det er et angrep på noen andre. Hun utfordret mannsjåvinismen både innenfor sin egen kultur, og på utsiden av den. Hun krevde friheten til å bare være. «You gotta let 'em know, you ain't a bitch or a hoe.» Du må stå opp for deg selv, forsvare deg selv, beskytte deg selv mot dem som ønsker å definere deg som noe annet enn den du selv vet du er. Kjenn din egen verdi. Kanskje den beste måten å gjøre dette på, er å rette en kritisk pekefinger mot eget nærsamfunn.

U.N.I.T.Y. har alltid føltes som en sang for jenter og kvinner som hører på rap. Den ble som en nasjonalsang, men har samtidig alltids føltes personlig. De beste anthems gjør vel det. Latifah skrev den for oss. Queen Latifah snakket direkte til mitt lille pikehjerte, til en liten fighter i et mannsdominert hjem, senere kultur, miljø og arbeidsplass.

Ropet om UNITY, med store bokstaver, er et sint utrop. Det er en kritikk av samfunnet hun lever i, og det viser et splittet samfunn. Men det er samtidig et kall til mobilisering og kollektivisme. Ofte føler jeg at hiphop er en så sterk bevegelse fordi subkulturen evner å gjøre akkurat dette, å mobilisere, fordi den klarer å gjenoppfinne seg selv, fordi den kan vokse, den kan ta kritikk og snu den på hodet. Kulturen og bevegelsen, og bevisstheten innenfor bevegelsen, vokser. Rocken er kanskje død, men hiphop lever.

U.N.I.T.Y.-en hun roper om, var kanskje et rop innenfor egen subkultur, men jeg vil rope det ut til hele samfunnet vårt. Et samfunn der ledere vil grab them by the pussy og lage lange grensemurer, hvor brunostgjengen vil holde barn i fengsel fordi de er født i feil land og er svarte, samtidig som de aldri vil tillate barn som er født i riktig land å noengang definere seg som noe annet enn svart. Jeg vil kanalisere mitt sinne i kreativ ødeleggelse, og jeg vil rope «U.N.I.T.Y.! Who you calling a bitch?!»

«Å være høflig får oss ingensteds. Vi bør kanalisere den rettferdige vrede vi føler (for rotet Amerika er i), og bruke den til å forandre samfunnet.» – Steve Thrasher