Nostalgi + vold = fascisme

Slå et slag for historieløsheten. Det er på tide.

HISTORISK: Jeg har ikke noe imot historie, jeg mener bare at den må holdes nede på et håndterlig nivå. Som jervebestanden, skriver Knut Nærum i helgekommentaren. Illustrasjon: Flu Hartberg
HISTORISK: Jeg har ikke noe imot historie, jeg mener bare at den må holdes nede på et håndterlig nivå. Som jervebestanden, skriver Knut Nærum i helgekommentaren. Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Jeg har nettopp lagt merke til dette. Vi har for mye fortid. Lenge levde jeg under den misforståelse at det var samtida som var problemet, dette stadige maset om at vi skal være tilstede i øyeblikket, presset som har ført til at mange av oss har gjort om tilværelsen til et nitid dokumentasjonsarbeid hvor ingen kaffekopp går upostet, ingen solnedgang ufotografert.

Så viser det seg ved nærmere betraktning at samtida på mange måter er helt ålreit, og at det er fortida som er problemet. Det er den som er i ferd med å kvele oss, tynge oss ned, gjøre oss mentalt åreforkalket. Og da snakker jeg ikke om den personlige fortida. Det er ikke suvenirene våre som utgjør en trussel: Fotoalbumene, festivaltrøyene, bøkene og filmene og musikken i fysisk format. Det er bare besteforeldre som sparer på sånt, og de har plass nok. Problemet er den kollektive fortida; historien.

All vinteridrett handler om idrettens historie. Hver femmil handler mindre om seg selv enn den handler om distansens fortid. Sist søndag handlet den om Petter Northugs forrige fire femmilsgull, men også om ski-VM før hans karriere. To ganger det siste året har jeg sett klippet fra VM i 1966, det gråhvite bildet som viser snø og greiner og tida, mens vi hører en mann fortelle hvor nødvendig det er for Gjermund Eggens vinnersjanser at han snart dukker opp i dette bildet. Igjen har vi sett Magne Myrmo bli verdens siste verdensmester på treski. Oddvar Braa brekker staven på tv-skjermene våre, igjen og igjen, som en tilbakevendende drøm, som en tvangsforestilling, en besettelse som man i en annen sammenheng ville forsøkt å kvitte seg med gjennom terapi.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer