Nostalgi i Bjørvika

BJØRVIKA: Jan Carlsen er i Dagbladet 03.01.07 ute i velkjent reaksjonært og nostalgisk ærend når han gir sitt tilsvar til vårt innspill. Morten W. Krogstad har kommentert samme sted våre innspill med feil forståelse av premissene og forklaringene 05.01.07.

Carlsens alder har intet med hans bakstreverske og nostalgiske syn på byutvikling å gjøre eller hans manglende forståelse av hvilke mekanismer som ut fra politiske retningslinjer driver dagens utvikling av norske byer. Hans bås er kun dem med nostalgi fremfor fremtidstro og engasjement til å sikre kvalitet og det gode i fremtidens løsninger. Ingen har påstått at Bjørvikas høyder og forslag til utforming er nytt for annet enn Oslo. Nytt i måten å løse høy utnyttelse i et byområde med åpninger mellom bygninger og sammenknytning til havnefronten. (Men har vi sett det realisert noe annet sted?) Barcode-prosjektet vil i mange sammenhenger bli mer representativt, visjonært og interessant å besøke en Operaen. Fordi det representerer en visjon og en plan om tetthet, aktivitet og en pulserende byliv i Oslo sentrum. Krogstads feil er å tro at vi mener byen ikke kan bli for full. En by kan bli for tett, men for Oslo er det svært langt frem til den type problemstilling. De byene vi alle skatter har som et minimum den dobbelte tetthet av Oslo! Tetthet, byliv og urbanitet har et gjensidig avhengighetsforhold.

DET NOSTALGISKE og prosaiske kommer frem i Carlsens oppfattelse av stedet. «... om det er nettopp der - i den vesle bukten mellom Ekebergskråningen og Akerhusneset, hvor Groruddalen luftes ut i fjorden og sentrum har et av sine få kontaktpunkter med vannet - vi bør bygge en høyhusrekke...» Men det er nettopp i gryten av Oslo at noen høyhus kan plasseres. Sentrum er kranset av vannkant. Bjørvika er omgitt av åser, og høyhus her vil ikke prege landskapsbildet som egenrådige tårn som står på toppen av byen og fremgir seg for å være mer majestetiske eller ikonografiske enn sitt innhold.

HØYDEN PÅ HUSENE er en løsning på en politisk, faglig og demokratisk bestemt tetthet. En tetthet som er riktig i Norges mest konsentrerte kollektivknutepunkt, og det eneste riktigste sted hvor Oslo bør videreutvikle sitt internasjonale sentrum.

Carlsens Groruddalen-retorikk mangler faglige og fornuftige argumenter. Hvem i Groruddalen føler de sitter med tærne i vannet? Med et slikt overordnet fugleperspektiv på byen forledes man til å tro at utbygging og utvikling i seg selv er feil. Men for at Groruddalen og andre Oslofolk skal øke sin nytte og glede av havnefronten må vi kultivere og åpne den for byens befolkning. Oslo sentrum har og vil i langt større grad få kontakt med fjorden fra Kongshavn, langs hele havnefronten, via Bjørvika og Bispevika til rundt Bygdønes. Vi vil få så mange meter med kaipromenade og forlystelsessteder ala Aker Brygge at vi vil ha store problemer med å dele det med andre enn oss selv i ensom promenade. Om vi ikke legger til rette for flere mennesker, flere hus, flere boliger og flere arbeidsplasser. I Oslo sentrum.

BYEN OG BJØRVIKA tåler de planlagte høydene. Alle som bor bak og som i dag har utsikt til vannet vil miste litt av denne, men fortsatt ha utsikt til gryta. Til byen. Til fortsatt masse vann, men allikevel velge å vandre ned til havnefronten for å delta i bylivet fremfor å se på det.

Debatten om Barcode dreier seg om høyder og påstanden om sjøutsikten fra de som bor inne i byen. Det er ikke en folkerett å ha sjøutsikt fra et hvert sted i en storby. Mange byers kvaliteter ligger i opplevelsen av noe nytt og storslagent når du runder et hjørne. Som Notre Dame i Paris, Kongens Nytorg i København. Det er på gaten byens liv foregår. Og det er her vårt ansvar ligger i å lage en aktiv og attraktiv by. Og til det trengs mennesker i en tetthet mellom boliger, kontorer, butikker og kultur. Barcode vil bidra til byen gjennom et høyt antall butikker, kultur og lokaler som skaper liv på bakkeplan. Krogstad og Carlsen kan ikke mene at det er privatiserende bygg som Oslo Atrium som er svaret på Bjørvikas fremtidige byutvikling? Bygningstypen har kanskje en høyde som appellerer til dem begge, men innholdsmessig ekskluderer det hele befolkningen.

DET VIKTIGSTE i denne debatten er forståelsen av hva utbyggingsplanene i Bjørvika er. Et resultat av en utbyggingsavtale mellom Den Norske Stat, Oslo kommune og statlige, kommunalt og privat eide utviklingsselskaper om finansiering av infrastruktur og miljøopprydding. Denne virkelighet har tidligere Byantikvar Hansteen forstått (Aften 02.01.07) og Jannike Hovland på vegne av Norske Arkitekters Landsforbund så godt forklart (DN 02.01.07). Det er her Krogstad. Høydene i Barcode er ikke et resultat av bygningenes utforming, men en løsning for en avstand og oppdeling av en bygningsmasse som ellers ville være en tett vegg på 8-12 etasjer. Variasjonen i form som vi hittil har sett skal illustrere og garantere streben etter kreativitet og god arkitektur i hvert bygg.

HVA VIL VI at Bjørvika og Oslo skal være? Myten om at Oslo er en pittoresk og vakker by, med 4-5 etasjers kvartalsbebyggelse i mur er ikke sann. Oslo er mangfold, Oslo er variasjon. De siste 30-40 års byutvikling i Oslo har i stor grad vært preget av større hus, høyere hus og andre hus. Som gir en delvis rotete og kaotisk arkitektonisk by. La oss bytte ut drømmen om en forgangen tid med kravet og forventningen til en ny og pulserende by.