NY ROMAN: Lars Saabye Christensen kommer i høst med første del av en ny trilogi. «Byens spor» handler om Oslo i etterkrigstiden. <br> FOTO: JACQUES HVISTENDAHL
NY ROMAN: Lars Saabye Christensen kommer i høst med første del av en ny trilogi. «Byens spor» handler om Oslo i etterkrigstiden.
FOTO: JACQUES HVISTENDAHLVis mer

Forfattere og ytringsfrihet

Nostalgi var bedre før

Saabye Christensen har selektiv hukommelse.

Kommentar

«Endelig kan jeg si rett ut: Alt var bedre før». Det sier Lars Saabye Christensen i et intervju med Aftenposten denne uka.

Han tar feil, selvsagt. Før var verden mer voldelig, folk var fattigere, sykere og levde kortere. Men fult så rett ut var det kanskje ikke ment.

Det er heller snakk om noe mer abstrakt, nemlig «samfunnets helse», som lider av tapet av «enkle verdier». Det er et kjent refreng i verdikampen, det amerikanerne kaller kulturkrigen, konflikten om hvilke verdier som definerer et samfunn.

Delvis handler det om tapt uskyld. Saabye Christensen synes synd på ungdommen han møter når han leser høyt fra «Beatles» på skoler: «De har ikke opplevd noe annet enn et samfunn preget av terrorberedskap og overvåking.»

Det er ikke sikkert ungdommene legger merke til den nye utryggheten. Romanen skildrer tross alt terrorfrykten i 60-tallets Oslo, da Granatmannen fikk gutta til å skjelve av skrekk. Men la gå, det er sikkert riktig at nordmenn er mer redd for terror i dag enn de var i Saabye Christensens barndom. Til gjengjeld har andre redsler sluppet taket. For eksempel er det ikke lenger særlig vanlig å uroe seg for at verden når som helst kan utslettes av atomkrig.

Men det er ikke bare ungdom det er synd på. Norske forfattere har det ikke greit de heller, mener Saabye Christensen. De blir nemlig, som så mange andre for tiden, sensurert og kneblet.

Rammene har «blitt strammere, mer totalitære», mener han. Én ting er redselen for å gjøre narr av Muhammed, men det stopper ikke der: «sensuren blir aldri mett». Det er «begynnelsen på slutten for et frimodig samfunn.»

Skylden ligger hos de liberale og tolerante. De som har «moralsk overvekt», som krever «alle de riktige meningene» og ikke tillater motkultur.

Det høres unektelig dramatisk ut. Men hvilke konkrete konsekvenser har det? Hva blir vi nektet å si? Hvem er det all denne godheten går ut over?

Saabye Christensen gir ett eksempel: En gruppe jøder ble bedt om å forlate en prideparade i Chicago i år. Årsaken var en David-stjerne på regnbueflagget.

Antisemittiske homser er selvsagt ugreit. Men på den annen side: Det finnes i alle fall en pride-bevegelse nå, i motsetning til før. I Lars Saabye Christensens barndom var homofili ulovlig, det norske forbudet forsvant først i 1972.

Noen ting altså friere under de tolerantes totalitære tyranni. Det bør vel med i regnskapet, dersom vi skal vurdere om alt var bedre før og om det kan bli litt vel mye hensyn til minoriteter.

De bortviste jødene er et typisk eksempel i kulturkampen, akkurat som historier om «trigger warnings» og tåpelige protester på amerikanske universiteter. Hendelsen er omtalt i hundrevis av medier, fra Washington Post til Breibart til Haaretz. Ikke fordi den er betydningsfull, men fordi den er tilsynelatende meningsfull. Det er en anledning til å si: Ja, se, sånn har det blitt!

Disse tingene kan være problematiske og del av tendenser verdt å motvirke. Dessverre er kritikken ofte vag, emosjonell og uten sans for proporsjoner. Uklare anekdoter fra USA tyder ikke på at ytringsfriheten i Norge er truet. Avvik fra idylliserte barndomsminner er ikke endetidstegn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook