- Nostalgien er nesten til å drukne i

Oppusset retromoro i «Perfect Dark».

||| Nå er det snart et tiår siden jeg sist spankulerte omkring som superagent Joanna Dark og kava meg rundt i konspirasjonsteorier, kloner og romvesener.

De bittersøte minnene hjemsøker stadig vekk drømmene mine og har mye av skylda for min spillentusiasme i dag.

Så flott da, at Xbox Live har tatt på seg Tore-på-Sporet-klærne, og endelig serverer meg et kjærkommet gjensyn med «Perfect Dark».

Ikke la deg lure. Dette er ikke en retrospektiv anmeldelse av mølet vi fikk servert av Rareware ved Xbox 360s lansering. Når jeg snakker om «Perfect Dark» mener jeg den gode gamle Nintendo 64-versjonen som kom på kassett og i pappeske.

Denne futuristiske kvasioppfølgeren til «Goldeneye 007» - en av de mest suksessrike førstepersonsskyterne på konsoll noensinne - presterte å overgå sin forgjenger mang en gang.

Her hadde Nintendo baller nok til å hevde allerede i spilltittelen at spillet var perfekt, så da hadde de å levere. Og sannelig gjorde de ikke det.

Jeg og kompisene spilte dette spillet til døde på det gamle gutterommet, midt på lyse, varmeste sommerdagen, gardinene trukket for, med rumlende mager og voksende hodepine. Ikke et fnugg av dårlig samvittighet var å spore.

Det er en av de oppriktige situasjonene i livet mitt der jeg kan innrømme jeg ikke bare hadde dilla - jeg var rett og slett avhengig. Litt skummelt er det, men også ganske fint, for minnene jeg har fra «Perfect Dark» er nettopp det: perfekte.

Nostalgien er nesten til å drukne i når 4J Studios, som tidligere har stått for Xbox Live-versjoner av Rarewares klassiske «Banjo Kazooie»-spill, gjenskaper det lettere komiske og «campy» skytespillet.

Ikke mye annet er blitt gjort enn å stabilisere skjermoppdateringer og inkorporere høydefinerte utgaver av de originale teksturene. Især er det Blade Runner-aktige «Chicago»-nivået, akkompagnert av herlige trip-hop synther, nesten fortsatt til å få bakoversveis av.

Minner har en tendens til å spille et puss med deg, men her har 4J Studios tydeligvis holdt følge med min forvrengte hukommelse.

«Perfect Dark» ser like bra ut som jeg mener å huske det fra originalens glansdager. Vanvittig mye penere, med andre ord.

Fordi 4J Studios har holdt seg helt tro til originalen er det lett å få inntrykk av hvor imponerende spillet var ved tusenårsskiftet - spesielt med tanke på landskapet spillet ble lansert i.

Som en del av FPS-spillenes tidlige gullalder er «Perfect Dark» rimelig «old-school». Du må begynne helt på nytt om du skulle dø eller spolere et oppdrag, og mye av gameplayet består av prøving og feiling.

Refleksene må kanskje ikke være like på tå hev som i dagens nevrotiske krigssimulatorer, men «Perfect Dark» er utilgivelig på høyere vanskelighetsgrader.

Såkalte «speed runs» var spillets liv og sjel i originalutgaven. Personlig brukte jeg ta uskarpe bilder av bilderørsskjermen med fotokamera, fremkalte filmene i dyre dommer, og sendte av gårde fotobevisrekordene til et eller anna perifert Nintendo-blad i Sussex, England i håp om å komme på topp 50-lista deres.

Nå som globale lederforum har overtatt den jobben, blir hele prosessen langt enklere. Der finner du en haug av likesinnede - de samme kompisene som lå med firkantøyne i sakkosekken på gutterommet - å konkurrere mot.

1

Kontrollene er fantastisk gjennomført på 360-stikka, og går faktisk kontrollfølelsen fra Nintendo 64-versjonen en høy gang.

Skyteknappene sitter bokstavelig talt som et skudd i kontrolloppsettet, og «Perfect Dark» nyter særdeles godt av to analoge stikker.

For den lille pengesummen du må ut med for spillets fullversjon er det seriøst mye gøy å oppdrive her.

Historieoppdragenes tre vanskelighetsgrader kjennes til tider som tre forskjellige spill, og det å helt og holdent runde spillet, ikke minst finne alle «påskeegg» og morsomme spillopper (inkludert de den nye utvikleren har lagt til - kan du forresten spotte Peter Molyneux?), er en geskjeft du kan kose deg med i mange uker fremover.

Spillets flerspiller er derimot det som kommer til å skille «Perfect Dark» ut fra røkla - nå også med muligheten til å spille med og mot venner over nett!

Jeg blir helt himmelfaren over hvor bra «Perfect Dark» sin flerspiller er rekonstruert. Det er vanskelig å si hvordan nye spillere vil oppleve denne modusen, men for gamle travere er flerspilleren deilig intuitiv og tilfredsstillende.

Én ting er den herlige myriaden av forskjellige og fantasifulle våpen - de fleste med svært kreative og alternative avfyringsmekanismer. En annen ting er «Perfect Dark» sine fabelaktige «boter» som fungerer lik menneskesubstitutter om du ikke skulle finne noen venner (eller fremmede) å spille mot over nett eller på samme skjerm.

Disse «botene», eller «simulantene» som Perfect Dark kaller dem, er ikke bare kjøttskjold, men kjøttskjold med personlighet. For eksempel dreper «Justice Sim» alltid den som ligger først for å holde resultatet mest mulig jevnt. «Prey Sim» dreper alltid den svakeste for lette poeng. Mens «Vendetta Sim» har en gruelig revansjelyst mot den som dreper ham først.

Med positivt unntak av «Killzone 2» tar jeg meg i å savne denne muligheten i andre moderne FPS-spill.

På den kritiske siden hakker grafikken en del i flerspiller og jeg lar meg ikke overbevise om at spillet holder 60 bildeoppdateringer i sekundet her også.

Nå hadde skjermoppdateringene i flerspilleren til originalen i sin tid også en tendens til å hoste litt når mye skjedde på skjermen, men her virker det å være et problem som oppstår først og fremst med nettkoden.

Nytt av Xbox Live-versjonen er muligheten til å spille åtte menneskemotstandere på samme tidspunkt. Dette blir litt i meste laget, spesielt med tanke på at kartene er såpass små og i utgangspunktet avbalanserte til maks 4 spillere. Rytmen blir helt feil i forhold til «Perfect Dark» sine muligheter.

Men godfølelsen sitter, og merkelig nok er jeg mye bedre til dette enn til «Modern Warfare 2» og «Bad Company 2». Har det kanskje noe med at jeg kjenner banene opp og ned og i mente? Muligens.

Noe med «Perfect Dark» får oss (liksom-)old-boysa til å sitte med et bredt glis om munnen. For vi vet at formålet er å finne de beste våpna først og likvidere alle andre som er for treige. Ingen fancy-pants taktikkeri kan hjelpe deg her.

For mange unge spillere vil dette derfor fremstå som kuriosa. Du tar ikke feil i å sammenligne «Perfect Dark» med retroskyterserien «Serious Sam HD». Selv om spillet kanskje er mer lekent enn dagens modnere skytespill, vil publikummet som kommer til å nyte det være av en litt eldre garde.

Og det er for så vidt bra. La kidsa leke rundt med mujahedinen i Afghanistan eller russiskbetalte contrasstyrker i Sør-Amerika. Vi gammelkara bistår heller menneskeheten i kampen mellom Skedar- og Maian-romvesnene, eller overværer en klassisk runde, «mano-y-mano» på Complex-banen, med bare fjernstyrte miner.

- Nostalgien er nesten til å drukne i

Hvis du fortsatt ikke er overbevist, vit at Kong Elvis gjester spillet i egen, fulle rolle. Og han har aldri sett penere ut. Se der, det burde holde.