Nostalgisk 80-tallseventyr

«The Princess Bride» kom ut i 1987. Den er regissert av Rob Reiner. Filmen er basert på William Goldmans bok ved samme navn (nei, ikke Golding som skrev «Fluenes herre»). Jeg husker jeg spilte den inn på vhs fra Sky Movies. Det har plutselig gått 20 år og jeg kan med hånden på hjertet sverge på at jeg har sett den minst én gang i året siden. Jeg har lest boka to ganger, hørt boka på lydkassett (lest inn av selveste Rob!) og kjøpte nylig en «Princess Bride» t-skjorte på nettet som jeg går med minst en gang i uka, til enkeltes store fortvilelse.

Goldman har også overført boka til screenplay, noe han har gjort med stort hell også tidligere i «Marathon Man». Reiner og Goldman hadde et fantastisk samarbeid til i 1990. Da var filmen basert på Stephen Kings «Misery». Andre filmer som Goldman har gjort screenplay til er blant annet «Butch Cassidy & the Sundance Kid», «The Stepford Wives», «All the President’s Men» og «Chaplin». «The Princess Bride» er en eventyrfilm for barn og voksne. Ikke ulikt de fleste Pixar og Dreamworks-filmene, balanserer den elegant mellom det barnevennlige til poenger bare de voksne får med seg. Den er spekket med kloke sitater som: «Who ever said life was fair? Where is that written? Life isn’t always fair.» til Monty Pythonske: «Life is pain. Anyone who says differently is selling something.» Det beste med denne filmen er historien, dialogene og castingen.

I tillegg er det noe flott og nostalgisk med 80-talls eventyrfilmer. «Neverending Story, Labyrinth» har også de samme elementene i seg. Man kan se at landskapet er filmet på blue screen, steinene er av papp, skuespillerne er sminket og monstrene er bare dukker. Men hva så? Historien er fengende og karakterene er morsomme. Og Jabba The Hutt i «Return of the Jedi» fra -83 knuser jo fjollete dataanimerte Jar Jar Binks fra «The Phantom Menace» fra -99 i troverdighet når som helst. For meg har det aldri vært om å gjøre at filmer skal være i superdigibluerayhdquality. Jeg vokste opp med å se på vhs-kopier av kopier som var kopier fra en thailandsk kopioriginal.

Min definisjon av tid i denne filmen, er utvilsomt 80-tallet, og rommet som følger med er ikke alltid like visuelt overbevisende. Men det er nostalgisk og ekte.

«The Princess Bride» er et eksempel på at en terningkast 4-film fint kan ende opp med å bli favorittfilmen din, og det er noe å tenke på i disse terningkast 6-tider!

Håper filmen faller i smak.

Thom Hell artist