Live-published photos and videos via Shootitlive

Konsertanmeldelse: Lana Del Rey på Øya 2017

Nostalgisk midnattsmesse på Tøyen

Lana Del Rey blir aldri noen stor vokalist, men har et uvanlig sterkt grep på sitt publikum.

Elvis, Marilyn, Grand Ole Opry og glamorøse Monaco – allerede fra første låt av gjør Lana Del Rey det klart for Øyapublikummet hvor hennes hjerte ligger.

Konsert: Lana Del Rey

4 1 6
Hvor:

Øyafestivalen, Amfiet

Tilskuere:

Ca 12.000

Se alle anmeldelser

Godt hjulpet av en filmatisk bakgrunn bestående av stemningsskapende røde scenetepper og «Del Rey» i lysende neon, samt bibelens syndserkjennende Salme 51 blinkende mot oss.

Hun har fått lide mye for sin fatale opptreden under Saturday Night Live i 2012, men som med det meste er det ingen grunn til å dvele i fortiden.

32-åringen er fortsatt ingen fenomenal live-sanger, og virker først heller ikke superkomfortabel der oppe på scenen. Likevel levner det liten tvil om at Lana anno 2017 kler rollen som hovedgjest under Øyas første og regnfylte dag.

«Jeg kan ikke tro at dere har holdt ut i regnet,» sier hun etter «Body Electric», og gir publikum sin første - men langt fra siste - nærkontakt.

«Cherry» hjelpes av hennes to forførende bakgrunnssangere, som bidrar til å forandre konserten i Tøyenparken til en kveld på det fiktive Twin Peaks sin legendariske Roadhouse-kro.

Eventuelt et overhengende ønske om akkurat dette.

Det er jo her de lærde strides - hvorvidt Del Rey er sitt eget kreative vesen, eller kun aper skamløst etter de glamorøse storhetstidene hun selv har forelsket seg i.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det kan definitivt være vanskelig å ikke se det sistnevnte når hun drar fingeren under nesa til «He loves his drugs»-linjen på «Shades of Cool» på innøvd vis. Like keitete som når hun prøver seg på sine lyseste toner eller usikre dansebevegelser.

En atskillig mer uskyldig og sårbar framtoning enn det hun utstråler på TV-skjermen.

Når setlisten oppdateres med «Blue Jeans» og «Born to Die» utvikles derimot et bånd med publikum som overskygger mye av hennes nevnte live-mangler.

Etter sistnevnte 2011-hit hopper sangeren ned til sin ventende menighet, som har ropt overveldende høyt siden første sekund. Det tas selfies. Jenter griner. Menn griner. Det klemmes og kysses på kinn. Mange kyss.

Det flere minutter lange opptrinnet er både rørende og småmagisk, som en populærkulturell midnattsmesse i den nå mørklagte Tøyenparken.

Lana takker for kjærligheten og setter hvite villhester løs på storkjermen til «White Mustang» fra hennes splitter nye album, «Lust For Life». Herfra har hun også det flere tusen mennesker store Oslo-publikummet i sin hule og delikate hånd.

«Music to Watch Boys To» lyser opp Amfiet i rosa neon, som om vi befant oss i en intim dive-bar, mens «Ultraviolence» og «Ride» preges ytterligere av mesterlige visuals. Blurry 8mm-opptak som tar oss med inn i Del Reys drømmeverden av motorsykkelkjørende outlaws, Hollywood-glam og solfylte landeveisfantasier.

Lana kommer aldri til å bli en stor vokalist, men trollbinder like fullt sitt publikum når hun beveger seg lenger ned i stemmeleiet på pianodrevne «Change» og «Love».

Sistnevntes budskap om å være «young and in love» går rett hjem blant beduggede og omfavnende par, før Hollywoods magiske palmer og gateskilt ruller over skjermen til «Video Games», og onsdagskvelden til slutt rundes av med «Cruel World», «Off to the Races» og et siste kyss fra hovedpersonen selv.

Live-published photos and videos via Shootitlive