Video: Nordisk Film Distribusjon AS Vis mer Vis mer

Anmeldelse film «The Post»

Nostalgisk pressehistorie med høy aktualitet

Stjernespekket Spielberg-versjon av The Washington Posts håndtering av Pentagon-papirene.

FILM: Onde tunger har hevdet at «The Post» er pornografi for journalister. Vel, den er i hvert fall «feelgood» for oss med sans for pressenostalgi og store ord om kompromissløs sannhetssøken. Det var en gang da avisutgivere mente de hadde et samfunnsoppdrag – idealistiske motiver som veide tyngre enn økonomisk profitt. Ler vi av dem i dag? Glorifiserer vi dem til det ugjenkjennelige?

The Post

4 1 6

Drama

Regi:

Steven Spielberg

Skuespillere:

Meryl Streep, Tom Hanks, Bob Odenkirk, Bruce Greenwood, Matthew Rhys

Premieredato:

16. februar 2018

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

The Post

«Klisjépreget, men presserende viktig, om rollen som den fjerde statsmakt.»
Se alle anmeldelser
Nostalgisk pressehistorie med høy aktualitet

Det kommer fortsatt an på øynene som ser. Regissør Steven Spielberg har sett såpass urovekkende tendenser i den amerikanske samtida, at han fant det maktpåliggende å legge et annet prosjekt til side for å lage «The Post» på rekordraske ni måneder. Under president Trumps daglige, øredøvende hamring på den «løgnaktige» pressen, har Spielberg latt seg friste til å gjenfortelle en ekte heltehistorie fra virkeligheten.

Hemmelig

Da varsleren Daniel Ellsberg i 1971 lekket de såkalte Pentagon-papirene til The New York Times og The Washington Post, hadde USA kriget i Vietnam i tre tiår under fire presidenter. Innholdet i pressehistoriens viktigste lekkasje var en rapport bestilt av tidligere forsvarsminister Robert MacNamara som konkluderte med at USA aldri kunne vinne denne krigen. Dette var holdt hemmelig for det amerikanske folk, som i årevis hadde sendt sine sønner i døden på rismarkene. Mer enn 50.000 amerianske soldater ble drept i Indokina.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nyheten om den flere tusen sider lange rapporten sprakk først i New York Times, men ble stanset av en føderal dommer. Så fikk Washington Post tilgang på en kopi og bestemte seg for å publisere. Dette er plottet i «The Post».

Store stjerner

Spielberg har hentet stjernene fra øverste hylle til det som er blitt en thriller om moral, politikk og økonomi. Meryl Streep spiller The Posts eier Katherine «Kay» Graham og Tom Hanks avisens sjefredaktør Ben Bradlee. Streep skaper en karakter som er blitt kastet ut i et sterkt mannsdominert miljø; Graham måtte overta utgiverjobben etter sin mann som begikk selvmord i 1963. Han hadde «arvet» avisen etter hennes far – så mye for datidas tiltro til kvinners lederegenskaper! I 1971 pleide mennene i avisens styre å si at Kay var en perfekt vertinne, men avisdrift burde hun overlate til andre.

Dramaet tilspisses når denne sosietetsenken – omgangsvenn med politikerne – må ta avgjørelsen om hvorvidt den hemmelige rapporten skulle publiseres. Mot seg har hun styret som påpeker at avisen nettopp var gått på børsen; investorene kunne trekke seg ioverimorgen. Mot seg har hun også den USAs administrasjon under president Nixon og hans vilje til å gå til retten for å forhindre publiseringen. Aviseier og sjefredaktør kunne få 20 års fengsel for å offentligjøre papirene.

Mytisk

På den andre siden står Bradlee og presseidealene om sannhet og ytringsfrihet. Tom Hanks gjør et nesten mytisk redaktørportrett; kjederøykende og kompromissløs med oppbretta skjorteermer og beina på andres skrivebord. Redaksjonslokalene er trange og støyende; man må ut på gata og ringe i telefonkiosk til hemmelige kilder. Trykkpressa som dundrer om natta, avisbunkene som lempes inn i varebiler før morgengry, det er både autentisk og oppleves som forhistorisk.

Med tanke på at dette er ekte pressehistorie, må vi bære over med journalisters hang til selvforherligelse. «The Post» er proppfull av klisjéer, men like fullt en film som synliggjør pressens rolle som fjerde statsmakt på sedvanlig effektivt Spielberg-vis.