Nostalgitripp fra Kåre & the Cavemen

Men bar preg av å ikke ha spilt sammen på en god stund.

IKKE FINSTEMT: I dag gikk all konsentrasjon til å opprettholde det som gikk av seg selv før, og alt i alt framstod Kåre and The Cavemen i går som akkurat det de er: En gjeng veldig flinke musikere, med en del veldig fine låter, som ikke har spilt sammen på en stund, skriver Dagbladets anmelder. Foto: Eirik Helland Urke
IKKE FINSTEMT: I dag gikk all konsentrasjon til å opprettholde det som gikk av seg selv før, og alt i alt framstod Kåre and The Cavemen i går som akkurat det de er: En gjeng veldig flinke musikere, med en del veldig fine låter, som ikke har spilt sammen på en stund, skriver Dagbladets anmelder. Foto: Eirik Helland Urke Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

KONSERT: «Ok, Ok,» sier han, men jeg ser at han ikke helt forstår, min venn fra Sudan. Jeg har nettopp forklart at dette, en instrumental-jamme-gruppe, er et av to-tre definerende popband for en halv generasjon nordmenn. Han der foran er Knut Schreiner, Euroboy fra Turboneger, forklarer jeg. Visst faen, sier han, han kan spille gitar. Ja, sier jeg. Det kan han.

En kan argumentere ganske overbevisende for at det eneste Kåre and The Cavemen trengte å gjøre i dag var å gå på, spille hitsa uten å drite seg ut, og så gå av, hvilket var det de gjorde, ihertfall til å begynne med. Etter å ha åpnet med «Down the Road of Golden Dust» og «Mr. Wild Guitar» dundret de løs med den ene nostalgitrippen etter den andre, hvilket var akkurat det publikum ville ha og akkurat det bandet hadde å levere. Ingen overraskelser her, altså, men kunne det leveres bedre? Joa.

Setlisten bar litt preg av å ville litt for mye; i en surfrockmedley som inneholdt både «Hava Negila» og «Misirlou» ble Schreiner litt slurvete med plekteret i sistnevnte, og man tok seg litt i å lure på hvorfor denne biten var tatt med overhodet, med mindre det var et rent publikumsfrieri, i hvilket fall man tok seg i å lure på hvorfor de ikke spilte bedre publikumsfrierilåter alle vet de faktisk behersker, som «Satans Little Helper». Etter å ha brent imponerende mye krutt tidlig i konserten (foruten ovennevnte kom også «Filadelfia» tidligere enn man skulle trodd), vinklet bandet seg inn på den mer meditative delen av andreskiva «A Long Night's Flight to Tomorrow», og ble der mer eller mindre konserten ut.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer