KONSERT: «Ok, Ok,» sier han, men jeg ser at han ikke helt forstår, min venn fra Sudan. Jeg har nettopp forklart at dette, en instrumental-jamme-gruppe, er et av to-tre definerende popband for en halv generasjon nordmenn. Han der foran er Knut Schreiner, Euroboy fra Turboneger, forklarer jeg. Visst faen, sier han, han kan spille gitar. Ja, sier jeg. Det kan han.

En kan argumentere ganske overbevisende for at det eneste Kåre and The Cavemen trengte å gjøre i dag var å gå på, spille hitsa uten å drite seg ut, og så gå av, hvilket var det de gjorde, ihertfall til å begynne med. Etter å ha åpnet med «Down the Road of Golden Dust» og «Mr. Wild Guitar» dundret de løs med den ene nostalgitrippen etter den andre, hvilket var akkurat det publikum ville ha og akkurat det bandet hadde å levere. Ingen overraskelser her, altså, men kunne det leveres bedre? Joa.

Setlisten bar litt preg av å ville litt for mye; i en surfrockmedley som inneholdt både «Hava Negila» og «Misirlou» ble Schreiner litt slurvete med plekteret i sistnevnte, og man tok seg litt i å lure på hvorfor denne biten var tatt med overhodet, med mindre det var et rent publikumsfrieri, i hvilket fall man tok seg i å lure på hvorfor de ikke spilte bedre publikumsfrierilåter alle vet de faktisk behersker, som «Satans Little Helper». Etter å ha brent imponerende mye krutt tidlig i konserten (foruten ovennevnte kom også «Filadelfia» tidligere enn man skulle trodd), vinklet bandet seg inn på den mer meditative delen av andreskiva «A Long Night's Flight to Tomorrow», og ble der mer eller mindre konserten ut.