Noveller med potensial

Robin Lindemuelders debut inneholder en knallfin, to gode og to håndfuller uferdige fortellinger som nesten alle har det til felles at de åpner med en flott setning.

Her handler det om unge menn som ikke helt vet opp ned på verden og lever lukkede liv med brutte kretser. Novellene utspiller seg i begrensende omgivelser, så vel mentalt som fysisk - i biler, i trange rom eller på små steder hovedpersonene har søkt seg til for å avslutte noe.

«Tretten somre» , om en gutt som tjuvlåner foreldrenes bil for å besøke sin barndoms feriested og gir skyss til en morder, åpner boka på en kontrollert og fin måte.

Selv avkledd

«Ved grensa» er en annen god novelle. Børre drar regelmessig til Sverige og laster bilen med porno, men blir på en tur med to kompiser selv avkledd. Sterkest er uten tvil «Fisk» , et gotisk kammerspill om drap, begjær og ubrukelige kroppsdeler. Her skriver Lindemuelder fram en brakkvannsang med en helt egen tone - og i koret spøker Barry Gifford.

Først og fremst preges novellene av å være villet, referansene forfatteren utstyrer personene sine med, er jålete og malplasserte - f.eks. Chet Baker og Thomas Pyncheon. Et annet problem er at det ofte er umulig å vite om det er karakterene eller forfatteren som ikke behersker distinksjonens kunst. I «Den melankolske tyven» refererer hovedpersonen Ritter til Kants transcendental-filosofi, men vet ikke forskjellen på glorie og gloria. Og skal man på liv og død navnedroppe franske divaer og sjantøser, bør man kunne skille mellom Brigitte Bardot og Jane Birkin.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En del postulert tøffhet som for eksempel et kjapt knull på en ferjedass tilfører heller ikke samlingen noe.

Lindemuelder tør ikke dytte personene sine langt nok, dit det uunngåelige valget er nøkkelen til undergangen, han lefler med det farlige.

Men det finnes ingen nødvendig avstand til stoffet som kan skape en foruroligende undertekst - forfatteren overforklarer og tydeliggjør i hjel i stedet for å antyde.

Klønete

Det er mange gode passasjer å finne hos Lindemuelder, men ofte blir han så smart at det gjør vondt: «Vi hadde stoppa i en by som hadde navnet til en konge i seg; handla reker av en fisker som så ut til å ha alle værtyper i seg» blir Ivo Caprino for meg, mens setninger som «Å sitte i shorts føltes som å være mer naken enn naken helt» er rent jåleri. «Huset deres var av typen lang oppkjørsel og null innsikt» og «Jeg har ikke noe professorat i bildebetraktning, men jeg har sett en del likevel» er bare to eksempler på utallige klønete formuleringer.

Hvis Lindemuelder hadde strammet opp novellene sine og inntatt en mer nødtørftig holdning til språk, kunne mye vært bedre, for det er mange fine anslag og stammer til fortellinger i boka.

Men forfatteren må også være villig til å kverke darlingene sine slik at de ikke står i veien for det vesentlige i novellene - skildringen av håp, desperasjon og muligheter i den synlige verden.