Noveller på Nobel-nivå

Livsnære noveller uten unødig staffasje

BOK: Beundrerskaren til kanadiske Alice Munro er stor. Hun har dessuten mottatt en mengde utmerkelser for sitt forfatterskap. Hun skildrer ofte kvinners intimsfære; forholdet til ektemenn og beilere, til venninner, foreldre og barn.

Stoffet er alltid sterkt, selv om de hverdagslige trivialitetene som preger alles liv, også gis en naturlig plass. De uventede vendingene er kanskje mindre framtredende i årets noveller. Men den uberegnelige skjebnen har fremdeles stort spillerom og gjør fortellingene like lavmælt dramatiske som tidligere. «Rømlingen» rommer flere historier det er vanskelig å riste av seg.

Livsløpsnoveller

Munro er en mester innen novellesjangeren. Det har ofte vært hevdet at den knappe formen til tross greier hun nyansert å favne hele liv i historiene sine. I årets bok utforsker hun novellens muligheter ytterligere. Ikke bare gjennom ulike fortellerstrategier, men også ved å la flere av novellene følge samme skikkelse.

Tre av bokas åtte historier forteller om Juliet: Fra hun som ung og begavet doktorgradsstudent møter mannen som skal prege livet hennes, til hun som nybakt mor besøker barndomsstedet og de skrantende foreldrene.

I den siste av de tre novellene om Juliet er hun en eldre kvinne som må innse at den nå voksne datteren ikke ønsker å ha kontakt med henne.

Som grådig leser kunne man ønske seg en hel roman bygget på denne og flere av de andre historiene. Samtidig får fortellingene mye av sin kraft gjennom det som utelates, ved tomrommene de store tidshoppene representerer, ved det uuttalte. Tilfeldighetenes pussige, groteske eller stygge «triks» er et sentralt element hos Munro, og passer særlig godt med novellesjangerens poengterte form.

To av kvinnene i novellene møter bare en eneste gang det mennesket som får avgjørende betydning for livene deres, fordi tilfeldighetene, eller skjebnen om man vil, tar innersvingen på dem.

Den ene av disse to novellene gjør særlig inntrykk med sin ladete stemning mellom skikkelsene, og skildrer vakkert kvinnen som holder det hele sammen. Novellen skaper assosiasjoner til Virginia Woolfs roman «To the Lighthouse». Samlingens tittelnovelle, derimot, er ikke blant bokas sterkeste.

Poetisk landskap

Munro tegner fascinerende kvinnetyper; de nervøse, de overflatiske, de trassige, de livskraftige. De med «skjulte lag av fiendtlighet». De pur unge, halvunge og eldre: «ikke eldgamle, men gamle nok til å virke stygge og absurde». Alle tegnes med glød og godmodighet, selv om portrettene ikke er utpreget flatterende. Sterkest inntrykk gjør kvinnene som har mesteparten av livet bak seg.

Poesien i disse novellene ligger like mye i anskuelsene av livets vilkårligheter og puss, som i det rent språklige uttrykket. Det kan ha en viss kjølighet over seg og påvirkes tilsynelatende lite av dramatikken som utspiller seg.

Poesien ligger også i scenografien skikkelsene beveger seg mot eller i forgrunnen av. Kanadiske innsjøer, villroser og edelløvtrær, hete og tette småsteder, omgir skikkelsene og virker direkte på dem: «Dammene tørket inn, søla ble til støv. Det blåste litt, en varm vind, og alle fikk lyst til å gå i gang og få gjort ting.»

Naturbildene Munro skaper, enten det er av en liten hvit geit som åpenbarer seg i den «taggete» og «lysende» tåka, eller av et nattlig møte i togets utsiktskupé med stjernehimmelen som tak, gjør novellene usedvanlige.

Novellene i «Rømlingen» er ujålete og jordnære, men fanger likevel det magiske ved hvert menneskes liv.

STERK : Alice Munro (f. 1931) nevnes stadig som en aktuell kandidat til Nobelprisen i Litteratur. Foto: Leif Høel