Noveller på skissestadiet

Med sin novellesamling «Rust» byr Anne Connie Stuksrud på en serie små skisser om postgymnasial lengsel og rastløshet, skisser som kanskje kunne ha blitt noveller.

Forfatteren har lagt fortellerstemmen til både jenter og gutter, noen av dem i tenårene, andre sannsynligvis et eller annet sted i tjueårsalderen. Hun viser tidvis evnen til å sette i gang noe i løpet av ganske få linjer, hun gidder bare aldri å fullføre det hun har begynt, i stedet tyr hun til de nærmeste og mest opplagte løsningene. Resultatet blir at hun reduserer sine skikkelsers opplevelser og fortvilelser til noe høyst trivielt. Hun evner ikke å trenge inn i sitt eget stoff, eller mener at det ikke er nødvendig.

At flere av dem utspiller seg under fjerne himmelstrøk, er til liten hjelp, tekstenes repeterende overfladiskhet blir snart monoton. Fraværet av kunstnerisk bevissthet og refleksjon blir påfallende, fullt så enkelt som det denne utgivelsen vil ha det til, er det nå likevel ikke å skrive noveller. Det hele forblir stadig nye overfladiske krusninger, fortalt på et rastløst og billedrikt, men overfladisk språk som sånn sett kler fortellingene, men som ikke løfter dem fra skissestadiet.