Novellistiske improvisasjoner

Forbilledlig billedsterke og fabulerende noveller fra Japan.

BOK: «Sagt så enkelt som mulig, så opplever jeg det å skrive romaner som utfordring, og det å skrive noveller som en fornøyelse.» Det sier den store japanske forfatteren Murakami i forordet til sin tiende utgivelse på norsk.

Det er nok mulig at han fornærmer noen rendyrkede novellister med uttalelsen. Murakami er likevel en forbilledlig og nokså utypisk ambassadør for den underkjente sjangeren.

Hverdagslige

De fleste av disse 24 novellene åpner i det tilforlatelig hverdagslige. Murakami bruker sitt eget navn og person som utgangspunkt og gjenforteller tilsynelatende bare historier han har hørt. En av dem om et perfekt par som elsker hverandre, men som derfor ikke kan få hverandre. En annen om en kvinne hvis handlebegjær blir hennes død. En tredje om en som spiste for mye spagetti.

Murakami har en helt egen fortellerteknikk. Det er som om han lar fortellingene leve sitt eget liv, og utfolde seg lik en blomst som åpner seg. Min favoritt er «Våre fattige tanter», om han som fikk en fattig tanke voksende ut av ryggen. «Hun bare satt der, på ryggen min, fastklistret som en forskremt skygge.» Det handler forunderlig nok om det å skrive, og hvordan en tanke kan materialisere seg.

Makabert og tungt

Lettheten i skrivemåten står i sterk kontrast til tyngden i tematikken. Den kan være av det makabre slaget, der dyr ofte er blir bilde på noe mørkt. Om kvinnen som ble spist av katter, mannen som ble drept av hai, bølgen som ble til en slange. Murakami utforsker virkelighetsbegrepet, der underbevisstheten viser seg gjennom en original surrealistisk billedbruk. Som den om mannen som ser seg i speilet og finner en dobbeltgjenger med hat i blikket. Ellers forteller Murakami lett om livets eksistenstyngde: «Han fant frem isbiter og en flaske whisky, la seg i badekaret, kuttet over pulsårene og døde.»

Murakamis referanser er overraskende vestlige, eller amerikanske. I «Min generasjons mytologi; fra høykapitalismens forhistorie» forteller han om en opprørsk ungdomstid der de hørte The Doors, Beatles og Bob Dylan. Det er nettopp denne frie og avslappende skrivestilen som gjør disse presist oversatte novellene så spesielle: friske, overraskende og til tider oppslukende.