Nøytraliteten som forsvant

Politisk nøytralitet og upartiskhet er på retrett til fordel for en økende tendens til stillingtaken overfor internasjonale konflikter. Debatten rundt bruk av militære styrker i Bosnia illustrerte dette. Den politiske håndtering av konflikten i Kosovo representerer ett skritt i samme retning.

En underliggende forutsetning knyttet til denne endringen må være at partiskhet skal gi et bedre og mer effektivt konflikthåndteringsregime. Spørsmålet som umiddelbart melder seg er imidlertid: Er det slik?

Når begrepet nøytralitet benyttes i dagligtale, stilles det som regel opp som ekvivalent med avvisning av enhver stillingtaken i konfliktsituasjoner - nøytralitet settes med andre ord lik en upartiskhet der konfliktaktørene behandles som likeverdige parter uavhengig av konfliktforløp og begivenheter. Denne innsikt informerer mye av kritikken som i løpet av 90-tallet er rettet mot fredsbevarende engasjement, og mot måten FN har håndtert konflikten i Bosnia på. I Bosnia dukket kritikken opp i flere fasetter og fasonger. En versjon forteller at nøytralitet representerer et moralsk forkastelig utgangspunkt i en situasjon der offer og aggressor sees på som klart definert av debattantene. Nøytralitet med tilhørende politiske kompromissløsninger står dermed som en praksis som kodifiserer og belønner aggresjon, samtidig som offeret straffes. Det var denne logikk som i stor grad lå under den amerikanske bosniapolitikken som siktet mot å heve den internasjonale våpenembargoen av Bosnia, samtidig som de skulle benytte vestlig luftmakt for å bombe serbiske stillinger. Politikken var ikke designet for en forhandlet politisk løsning, men siktet i stedet mot å gi bosnierne en mulighet til å utøve sin «legitime rett» som offer: nemlig å slå tilbake.

Den politiske retorikk overfor konflikten i Kosovo viderefører argumentasjonsrekken. De to viktigste FN-resolusjonene vedrørende Kosovo, resolusjon 1160 og 1199, sendte en klar melding til alle partene om øyeblikkelig å stanse sin militære aktivitet i Kosovo. Når resolusjonene oversettes til et vestlig politisk språk, er det et ensidig press om trusler og bruk av militær makt mot den føderale regjering som flagges. Henvisningen til «alle parter» dysses ned til fordel for NATO-argumentet: Konflikten har ett navn - Slobodan Milosevic. UCK frigjøres samtidig fra sitt uomtvistelige ansvar for utviklingen. Utkastet til avtale i Rambouillet formaliserer denne praksis med maksimalt ensidig press mot den ene part i konflikten. Et poeng Madeleine Albright fremhevet under en pressekonferanse den 23. februar i år, der hun beskriver viktigheten av at de kosovoalbanske representantene støtter avtaleforslaget for å opprettholde ett svart-hvitt bilde av konflikten.

Med et enkelt utsyn til begrepet nøytralitet, og stilt overfor de menneskelige lidelsene som utvilsomt har funnet sted i Kosovo, er det ikke vanskelig å forstå hvordan vestlige politikere maktet å plassere seg i en posisjon der bombing ble en «tvingende nødvendighet». Ved å se på en mer nyansert bruk av begrepet politisk nøytralitet, er det heller ikke vanskelig å se hvordan begivenhetene kunne ha vært annerledes. Nøytralitet som en parallell til ikke-stillingtaken er nemlig ikke en spesielt treffende tolkning av begrepet, slik det både teoretisk og i praksis er søkt utviklet innenfor humanitære og fredsbevarende doktriner. I både fransk og britisk tenkning er fokuset i større grad satt på betinget nøytralitet i betydningen: Å holde seg nøytrale overfor parter, men ikke til partenes handlinger vurdert opp mot de moralske, etiske eller operasjonelle prinsipper engasjementet grunnes i. En intervenerende part vil dermed kunne forholde seg partisk overfor sitt mandat og sine overordnede oppgaver, men upartisk overfor konfliktaktørene. En analogi er å finne i fotballdommerens praksis, der han som nøytral aktør har mandat til å dømme overgrep mot spillets regler. Dommerens effektivitet gjøres følgelig betinget av hans evne til å «dømme etter boka», uten at det samtidig forrykker hans status som nøytral aktør.

Nøytralitet representerer dermed ikke et naivt bifall av alle mulige overgrep i en konflikt, men gir snarere et fundament som forsterker en tredjeparts bestrebelser for å påvirke utviklingen av en konfliktsituasjon. Nøytralitet virker forsterkende i den grad at det både øker antallet og troverdigheten ved de instrumenter som benyttes for å påvirke konflikten.

Ved å flagge stillingtaken og politiske sympatier til fordel for en av konfliktpartene, reduseres samtidig antallet instrumenter man rår over for å påvirke utviklingen av konflikten. Dette er tydeligst i forbindelse med evnen til å benytte politisk betingede instrumenter, som for eksempel humanitær hjelp og fredsbevarende stabiliserende nærvær på bakken. I Kosovo ble slike engasjement en umulighet, blant annet fordi man politisk solgte nøytralitet som en moralsk forkastelig utvei. Når ordren om bombing ble gitt, ble denne handlingen solgt som en siste utvei. Da var det muligens også det, men hovedsakelig fordi man vanskelig kunne gå tilbake på en prosess som var satt i gang med hardt ensidig press mot Jugoslavia allerede fra sommeren 1998. Spørsmålet om hvorvidt luftmakt virkelig var tilpasset de mål det internasjonale samfunn hadde definert for Kosovo, ble underordnet helt andre hensyn.

Betinget nøytralitet representerer dermed et viktig basis for at den intervenerende tredjepart faktisk kan være til stede på bakken der overgrepene skjer, og der behovet for stabiliserende tiltak er størst. Prinsippet gir rom for å kunne slå tilbake og straffe overgrep som utføres av alle parter i en konflikt. Dette er imidlertid uløselig koblet opp mot den politiske legitimitet og troverdighet partene i konflikten relaterer til den intervenerende part. I Bosnia ble dette hensynet avgjørende for at de internasjonale styrkene fortsatt kunne være til stede med humanitær hjelp til sterkt trengende kroater, serbere og bosniere. I dag vet vi at det til tross for tragediene rundt de sikre sonene, er mange mennesker i live som ikke ville ha vært det uten FN-styrkens innsats. Det er legitimt å stille spørsmålet om ikke situasjonen for alle folkegruppene i Kosovo ville vært bedre om man fra våren 1998 hadde ført en slik politikk overfor Kosovo - med hardt politisk press mot alle parter og alle militante grupper som har begått overgrep, inkludert UCK og serbiske paramilitære.

Internasjonale konflikter løses i de fleste tilfeller politisk ved forhandlingsbordet. Dette fordrer at man på det politiske plan utviser vilje til å forstå og tenke nyansert, i stedet for lettvint raljering med absolutte bilder av venner og fiender. Det finnes intet forsvar for brudd på menneskerettigheter, folkemord og drap. Det finnes heller intet forsvar for en unnvikende politikk overfor slik atferd. Håndteringen av disse utfordringene stiller imidlertid helt andre krav enn militær-teknologisk superioritet alene. Misbruk av nøytralitetsbegrepet kan dermed forringe snarere enn forsterke evnen det internasjonale samfunn har til å møte disse utfordringene. Iveren etter å vise politisk ansikt og stillingtaken kan undergrave, snarere enn å forbedre evnen til å håndtere internasjonale konflikter. Her har ukritisk «skuddglade» politikere på moralsk korstog mye å lære av fotballdommerne.

Betinget nøytralitet er imidlertid ikke et prinsipp som reises utfra en nobel egenverdi, men snarere utfra sine praktiske konsekvenser - nemlig at det bidrar til å holde det politiske plan i internasjonal konflikthåndtering på matta som legitim og troverdig aktør når det står om liv for uskyldige på alle sider av en konflikt.