ANTI-POLITIKK:  I USA fosser Donald Trump framover på en bølge av retorisk forakt og autoritær lengsel. Foto: Reuters / NTB Scanpix
ANTI-POLITIKK: I USA fosser Donald Trump framover på en bølge av retorisk forakt og autoritær lengsel. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

Når politikken kneler

Politikk er en virksomhet som krever kunnskap og vilje til kompromiss og dialog. Det er verdier på vikende front.

Kommentar

Over store deler av verden er demokratiske politikere og politiske institusjoner i problemer. EU har gjennom flere år slitt med et økende politisk underskudd og sviktende folkelig oppslutning. Nå frykter mange at EU kan bryte sammen under vekten av flyktningproblemene. I USA fosser Donald Trump framover på en bølge av retorisk forakt og autoritær lengsel. I land etter land, også i Norge, mister de tradisjonelle partiene oppslutning, samtidig som skepsisen til det politiske systemet øker. Det skapes et bilde der et stadig sintere folk står mot den politisk korrekte eliten, også kjent som PK. Denne elitens kjerne er systemtro politikere, deres medløpere i «løgnmediene», tjenerne i byråkratiet og fortroppen av venstreorienterte kulturfolk. Hard politisk realisme settes opp mot myk idealisme med virkelighetsbrist. Det skjer med den autoritære tankegangens mest sentrale handlingsregel: Delingen av mennesker i tydelige grupper med uforenelige interesser og motstridende identitet. Enkeltmenneskenes liv og skjebner blir borte. I stedet står Europa mot islam, nordmenn mot flyktninger, eliten mot folket osv.

Tegnene på denne utviklingen har vært synlige lenge. Når de forsterkes, må politikerne og institusjonene ta en rikelig andel av ansvaret. En dyp økonomisk krise har feid over Europa, og arbeidsløsheten - særlig blant unge - har bitt seg fast. De økonomiske ulikhetene øker, samtidig som store deler av en hel generasjon ikke ser noen framtid for seg selv. Politikerne har gitt dem bankenes svar: Mer innstramming, lavere lønner, dårligere velferd. Samtidig unnlot mange politikere, og medier, å ta på alvor utfordringene som fulgte med arbeidsinnvandring og flyktninger. Det la et stort landskap åpent for politisk invasjon: Nasjon, kultur og identitet. Kombinasjonen av svakere økonomi, dårligere framtidsutsikter og usikkerhet om egen status og identitet, skaper militante holdninger som roper på tydelige svar. Det får den tradisjonelle, politiske kommunikasjonen til å stamme av usikkerhet.

Grunnen er egentlig enkel. I et ekte demokrati og rettsstat kan ikke politikken reduseres til enkle formler og handlingsbud. Tvert imot er folkestyret et politisk system som anerkjenner det verdifulle i eksistensen av ulike interesser, grupper og holdninger. Politikk er å forene ulikheter og forankre disse i avtaler og kompromisser der ingen får fullt gjennomslag. Prosessen styres av formelle regler (som Grunnloven) eller politisk sedvane, og under medienes oppsikt og debatt. Dette er et system med svakheter, slik den konservative kommentatoren David Brooks påpekte i New York Times for noen dager siden. Ingen får det slik de vil ha det. Politikk skaper rot og ikke noe spørsmål blir endelig avklart. Brooks utgangspunkt var Donald Trumps anti-politiske politikk, men synspunktene gjelder generelt. I politikk må deltakerne avfinne seg med mindre enn de forventer, og de vil ofte bli skuffet.

Men som Brooks iler med å tilføye: Her ligger også det vakre i politikken. Den krever en ustoppelig dialog der vi lærer om andre mennesker, prøver å forstå deres standpunkter og behov, for deretter å balansere disse med våre egne interesser og verdier. Politikk er altså en styringsform der konflikter og motsetninger kan løses uten tvang eller diktat. Ellers som professor i statsvitenskap, Bernt Hagtvet, har sagt det: «Demokrati er den eneste styreform hvor den som taper, ikke ydmykes.»

Den sviktende tilliten til det politiske systemet framtrer i ulike former, også i autoritære eller totalitære varianter. Her er det nok å vise til hvordan bl.a. Politiets sikkerhetstjeneste advarer mot ytterliggående islamister og voldelige høyreekstremister.

Dette er likevel et politisk utkantmiljø med grisgrendt bosetting. Langt mer tallrike, og viktige, er enkelte av de nye gruppene som er mobilisert gjennom innvandringsmotstand og islamfiendtlighet. I deres samlingsmerke er innsydd forakt for PK-politikere, mistillit til alle tradisjonelle medier, hån av politiske institusjoner og lav interesse for politiske prosesser og spilleregler. De tror alle medier skal være nøytrale og objektive, og at enhver polemikk mot en av deres favorittpolitikere (f.eks. Sylvi Listhaug) er forfølgelse. De bruker harde ord mot andre, men faller selv inn i offerrollen når noen så vidt rører dem.

I et hardere politisk klima kan ikke det politiske demokratiet svare med metoder som fører til selvskading. Folkestyret forbedres ikke gjennom mindre demokrati. Men det kan og må levere politiske resultater og reformer som gjenvinner tillit og hegemoni. Det innebærer mer direkte beslutningsprosesser og en ny relasjon mellom folket og politikerne. Nøkkelen er nye former for politisk kommunikasjon.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook