GIKK PÅ EN SMELL: Alexander Rybak var en av favorittene på oddsen, men gikk på en skikkelig smell og havnet på en 15. plass. La det går mer moro i MGP-oppkjøringen, gjør artistene tilgjengelige og fjern det tullete, påtatte gravalvoret, mener Dagbladets kommentator. Foto: Henning Lillegård / Dagbladet
GIKK PÅ EN SMELL: Alexander Rybak var en av favorittene på oddsen, men gikk på en skikkelig smell og havnet på en 15. plass. La det går mer moro i MGP-oppkjøringen, gjør artistene tilgjengelige og fjern det tullete, påtatte gravalvoret, mener Dagbladets kommentator. Foto: Henning Lillegård / DagbladetVis mer

NRK må slutte å behandle Rybak som en porselensdokke

Skulle vinne - havnet på 15. plass.

KOMMENTAR: Israel har vunnet igjen - for fjerde gang i historien, og det er faktisk veldig greit. Det er 20 år siden sist, - da med transpersonen Dana International. Vi gratulerer. Den hønedansende og kvekkende Netta Barzilai var en av favorittene, og hun hadde en festlig låt som det europeiske folket elsket mer enn fagjuryene.

Det skulle ikke langt uti stemmegivingen før vi forsto at Alexander Rybak aldri ville havne på pallen. De høye plasseringene på oddsen dagene før finalen, var ikke annet enn en luremus som kastet blår i øynene og ga oss falske forhåpninger. Vi ble hektet av umiddelbart, og det var helt greit - for vi serverte gråstein pyntet med glitter. Det ga en 15. plass.

Det ble høye poengsummer til Kypros og Israel, som ventet. Men så kom overraskelsene: Østerrike, som hadde en flott artist med solid gospelsoullåt, tyske krølltoppen Michael Schulte, som spiller på de samme strengene som Ed Sheeran og svenske Benjamin Ingrosso, som hadde en låt som for meg ble bare bedre og bedre, en smektende poplåt som gjerne ville kledd Justin Timberlake.

Smilet til Rybak da han sang, var langt bedre enn selve låta «That's How You Write A Song», som ikke tangerer «Fairytale» han vant med for ni år siden. Den livlige låta fikk vinger med hans strålende framføring. Rybak bød på seg selv og beholdt gnisten og boblet av entusiasme gjennom tre minutter. Han gjorde det han skulle, og vi får være fornøyd. Men det var flere bedre låter med i år enn Norges.

Hvor er lekenheten, spontaniteten og galskapen i den europeiske lekegrinda ukene og dagene før finalen? Rybak har vært skjermet for pressen og blir nærmest passet på som om han var konge eller president. Arrangørene og delegasjonsledelsen, les NRK, må slutte å behandle MGP-vinnerne som porselensdokker.

For ti år siden møtte jeg og et knippe andre journalister Bruce Springsteen fire-fem timer før han skulle opptre på Koengen i Bergen. Han entret et lite rom, satte seg smilende på et bord et par meter fra oss og ble der 15-20 minutter for bilder og løselig prat. Han var på turné og skulle opptre i tre timer minst. Rybak var på scenen i tre minutter.

Kveldens beste låt var franske duoen Madame Monsieur med den nydelige, gripende og smakfulle «Mercy», spør du meg. Fransk eleganse på sitt beste. Jeg skulle gjerne sett den som vinner. Den italienske var også en personlig favoritt, men de to herrene Ermal Meta og Fabrizio Moro fikk ikke helt klem på framføringen. Likevel, den italienske duoen fikk tredje mest stemmer fra folket.

Det mest spennende og morsomste med hele MGP-sirkuset er stemmegivingen for fordelingen av poeng. Morsomt og helt fortjent at Sverige lenge så ut til å komme blant de tre beste. Men noe underlig at fagjuryene var så entusiastisk, mens folket nærmest vraket Benjamin Ingrosso.

MGP-finalen som tv-arrangement var det ingen ting å utsette på. Visuell variasjon, forskjellige formspråk og ulik sceneregi - fra nærbilder til store tablåer - ga dynamikk og fin puls. At en publikummer klarte å komme seg opp på scenen under Storbritannias framførelse, er vel eneste anmerkning i boka.