NRK skal ha ansvaret

Mediedebatten denne sommeren var til forveksling lik fjorårets, bare med den forskjell at det var mer av den. Alt er ved det samme. TV2 og P4 er for kommersielle, følger ikke konsesjonsbestemmelsene, tjener for mye penger, bryter reklameforskriftene, lager ikke programmer for minoritetene samer og barn og er fri for kulturinnslag. NRK tøyer og tøyer sponsorreglene og må stadig oftere ut å beklage overtramp.

Og fortsatt småkrangler TV2 og NRK som medieverdenens Tuppen og Lillemor, spesielt når det gjelder sporten. Hvis bare Einar Førde og Arne A. Jensen hadde hatt evnen til å se sine bedrifter fra seernes TV-stol, så hadde nok mange mindre heldige utspill vært unngått.

Midt i denne mediedammen vaker Kringkastingsrådets formann og lederen for Allmennkringkastingsrådet uten makt og midler, hvis vi ser bort fra den mulige påvirkning de varierende uttalelser eventuelt måtte ha. Nå har Kulturdepartementet blitt lei av klagene på TV2 og P4 og de mer eller mindre veloverveide muntlige forklaringer de har fått. Departementet vil ha en skriftlig redegjørelse om programpolitikken og om hvordan kanalene vil forholde seg til konsesjonsbetingelsene. Kanskje til og med minne kanalene om deres respektive konsesjonssøknader. Hører vi sablene rasle?

TV2 og P4 har en gullskatt i konsesjonsbetingelsene med enerett til landsdekkende distribusjon. Men de skal betale for denne eneretten ved å produsere programmer for spesielle interessegrupper som neppe tilhører det mest kjøpekraftige publikum. Annonsørene viser liten eller ingen interesse. Rundt barneprogrammer er det ikke engang tillatt med reklame. Kanskje ikke så underlig at det går litt tregt med produksjonen av slike programmer?

Samtidig opplever vi et NRK som løper etter de reklamebaserte kanalene i frykt for å miste hegemoniet. Å være størst er viktigere enn å være viktigst. Smale programmer, ikke minst innen kultur, får færre ressurser, og sendetiden er stadig lenger vekk fra sentral tid. NRK2 forblir den minst sette TV-kanalen og har fortsatt den dårligste distribusjon sammen med TV3. Altså ikke noe reelt alternativ, selv om de beste filmene og praktisk talt de eneste musikkprogrammer sendes der. Men det er ikke nok når bare litt over 60% av landets seere har tilgang til kanalen.

En annen effekt er at mens TV2 og P4 stadig tjener mer penger hvert år, blir NRK fattigere og fattigere. For første gang må den gamle statsinstitusjonen be om kassakreditt i banken for få utbetalt lønninger til 3000 ansatte.

Det er én vesentlig forskjell til. Mens vi får de kommersielle kanalene tilsynelatende gratis inn i huset, betaler vi en lisens til NRK. Det bør forplikte langt mer enn det gjør i dag. Seere som vil ha program for barn, program på samisk, klassiske konserter og dyptpløyende kulturprogrammer betaler for det direkte til NRK. Derfor skal også selskapet ha ansvaret for at denne type programmer blir produsert og sendt på tider der kundene har tid til å se fjernsyn.

Hva så med forpliktelsene som blant andre Jostein Gripsrud hevder kan tolkes inn i konsesjonsbetingelsene til TV2 og P4? La det fare. La de kommersielle kanalene ordne seg selv så lenge de overholder norsk lov både når det gjelder drift og distribusjon. Men opphev eneretten. La alle som ønsker det starte landsdekkende kanaler i radio og fjernsyn. Det er ingen stor risiko. Prislappen er ca. én milliard for TV, pluss etableringskostnader. Bare én forutsetning bør gjelde. Alle kommersielle kanaler må betale én prosent av brutto omsetning til et TV-produksjonsfond, der alle frittstående produsenter og produksjonsselskap kan søke støtte til særlig verdifulle prosjekter. De eneste som ikke kan søke er kanalene selv, men de må godkjenne prosjektene eller ha gitt sendegaranti før søknad sendes inn.

Den såkalte digitale revolusjon er et faktum. Vi er midt inne i en utvikling som går så raskt at det ikke er gitt noen å ha den absolutte oversikt. Fremtidige medieforskere og historikere vil komme til å skrive dramatiske beretninger om hva som skjedde i siste halvdel av nittiårene og et stykke inn i det nye årtusen. Vi er ute av stand til fullt ut å trekke perspektivene, angi tidshorisonter eller spå om selv den nære fremtid. Men én ting er likevel sikkert. Lufta, eller for den saks skyld bakken, blir for alle. Myndighetenes muligheter for avgrensing eller begrensing av radio- og TV-signaler blir stadig mindre. Derfor har medieprofessor Rolf Høyer rett når han spår at TV2 kan klare seg uten en fornyet konsesjon etter 2002. Og siden det likevel blir fritt fram for alle, bør departementet og Stortinget forberede seg på det. Blant annet ved å finne fram til dynamiske og effektive støttetiltak for å heve nivået på norske TV-produksjoner fra det frie markedet. Ved å knytte en «produksjonsskatt» til de kommersielle radio- og TV-kanaler, får markedet en livsnødvendig innsprøyting som i annen hånd de norske TV-kanaler og seerne får glede av. Dette er med på å bygge helt nødvendige diker for å holde oss tørre på bena, når flommen av internasjonale kanaler kommer med de digitale muligheter til fri flyt over alle landegrenser.

Effekten av dette kan bli at NRK ikke lenger er den største TV-kanalen i Norge, men likevel den viktigste, mest varierte og kvalitativt fortsatt den beste. Vi som i disse dager betaler lisens får varene vi betaler for, også om vi er samer, barn, kulturinteresserte eller innvandrere. De kommersielle kanalene får slåss som best de kan og har ressurser til. Markedet vil avgjøre hva som er salgbart, og dess mer de omsetter, dess større blir produksjonsfondet. Dessuten svinger nå pendelen tilbake. Over 50% av alle som har TV i Norge hevder at de praktisk talt ikke ser fjernsyn bortsett fra nyheter og sportshøydepunkter. Krav til innhold og engasjement vokser. En ny generasjon unge voksne forlanger noe tilbake for den tid de investerer foran skjermen. Det vil markedet registrere og møte med andre typer programmer. Selvfølgelig unngår vi ikke en del overflatisk søl, men som med alt annet søppel kan det foredles og via TV-fondet bli til de mest severdige prosjekter til glede for alle kanaler og derved alle seere. Den eneste som blir lei seg er Jostein Gripsrud. Det er ikke lenger nødvendig med Allmennkringkastingsrådet.

mediekonsesjoner

Debatten omkring programprofilene til TV2 og P4 dreier seg i stor grad om konsesjonsbetingelser og privilegier. Og om NRKs finansiering og rolle. I denne kronikken skriver Stein-Roger Bull at alle som ønsker det, bør kunne få starte med landsdekkende kanaler i radio og fjernsyn. NRK bør imidlertid være forpliktet og ha ansvar for de «smalere» programmene, selv om det medfører at NRK ikke lenger er den største kanalen. Bull var kanaldirektør i NRK og ledet arbeidet med etableringen av NRK 2. Nå er han administrerende direktør i Nordisk Film og TV AS.