POLEMISK DOKUMENTAR: «Helsefabrikken» skildrer et helsevesen som i økende grad ser til industrien for å løse sine samfunnsoppgaver, og finner løsninger i fabrikken, skriver kronikkforfatteren. 

Foto: Faction Film
POLEMISK DOKUMENTAR: «Helsefabrikken» skildrer et helsevesen som i økende grad ser til industrien for å løse sine samfunnsoppgaver, og finner løsninger i fabrikken, skriver kronikkforfatteren. Foto: Faction FilmVis mer

NRKs manglende ryggrad

MEDIA: Behandlingen av «Helsefabrikken» som vises på tv i kveld viser at NRK vingeklipper den kritiske dokumentaren.

De siste årene har norsk dokumentarfilm opplevd store framganger. Samtidig har dokumentarfilm stått i fokus i den offentlige debatten her i landet, og spesielt NRK har i de senere årene gitt uttrykk for et svært problematisk syn på hva en dokumentarfilm skal være. NRKs holdninger og praksis har vært med på å vingeklippe dokumentaren, og bidratt til å svekke den offentlige debatten.

Dokumentaren trenger fjernsynet til å nå ut til mange, og våre allmennkringkastere NRK og TV2 trenger dokumentaren for å oppfylle sitt samfunnsoppdrag. Hvilke filmer de velger å vise, og hvilke krav og holdninger de har til dokumentaren, er avgjørende. Både for filmene og filmskaperne, men også for seerne. Et godt eksempel på dette er dokumentaren «Helsefabrikken» som NRK viser i kveld. NRKs holdninger til denne filmen illustrerer hvordan den kritiske dokumentaren ofte vingeklippes og gjøres mindre slagkraftig.

«Helsefabrikken» av Håvard Bustnes er et sviende oppgjør med det norske helsevesenet. En lang rekke av resultatene av de senere årenes helsereformer diskuteres og kritiseres i filmen. Når man ser filmen er man ikke i tvil om hva som er filmskaperens holdninger og intensjoner, og man kan være enig eller uenig, men filmen inneholder også en serie scener som på ulike måter demonstrerer hva som er i ferd med å skje innenfor det offentlige helsevesenet.

Disse scenene er viktige for debattene omkring hva slags helsevesen vi skal ha her i landet.

Tittelen på filmen er avgjørende. «Helsefabrikken» skildrer et helsevesen som i økende grad ser til industrien for å løse sine samfunnsoppgaver, og finner løsninger i fabrikken. Problemet er at det er stor forskjell på biler og mennesker. Det er nesten alle enige om, men likevel er blant annet bilfabrikanten Toyota blitt en sentral inspirasjonskilde i sykehusenes forsøk på å effektivisere sin drift.

I «Helsefabrikken»kan vi oppleve tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen på bedriftsbesøk på en Toyota-fabrikk, og høre at han sier at her er det mye å lære. Vi kan også følge en ansatt fra firmaet Ernst & Young som med stoppeklokke i hånden kartlegger sykepleieres arbeid ved Ullevål sykehus, som et ledd i sykehusets effektiviseringsarbeid. Uansett hva vi mener er løsningen på de utfordringer helsevesenet står overfor, er dette overraskende og viktige bilder. Det er bilder som kan bidra til en viktig debatt.

Dokumentarfilmen er ikke et speil for vår virkelighet, men en hammer. Den er et redskap for å slå i stykker våre vante forestillinger om verden. Bilde og lyd er det dokumentarfilmskaperen har til rådighet, og noen ganger kan noen små bilder være avgjørende for filmens retoriske kraft og tydelighet. At noen få bilder er farlige er «Helsefabrikken»et godt eksempel på.

«Helsefabrikken»ble ferdig i fjor sommer, og umiddelbart etter at den var ferdig reagerte Ernst & Young på regissørens framstilling av hvordan én ansatt med stoppeklokke kartla arbeidet til sykepleiene. Bustnes klippet inn to nærbilder av klokka, for å understreke sitt poeng, og for å koke ned en hel dag til noen korte poengterte sekunder.

At konsulenten fra Ernst & Young er uenig i framstillingen er ikke overraskende. At NRK etter mange måneder bestemte at filmen måtte klippes om, uten tvil på bakgrunn av press fra Ernst & Young, er mer problematisk. Nærbildene måtte ut, sa NRK. Dette kan synes som flisespikkeri, for vi ser jo i oversiktsbildene i filmen at stoppeklokka brukes, men for dokumentaristen er dette et helt avgjørende retorisk grep som skal vekke oss som sitter i sofakroken, og få oss til å stille viktige spørsmål. Som skal få oss til undre oss over hva en konsulent med stoppeklokke gjør på et moderne norsk sykehus.

Det som gjør saken omkring «Helsefabrikken» ekstra viktig, er ikke bare spørsmålet om hvem som bestemmer redigeringen av en dokumentar som skal vises på NRK, men også at dette er et av mange eksempler fra senere år hvor viktige samfunnskritiske dokumentarfilmer refuseres eller vingeklippes av NRK. Noen av disse er senere vist på TV2, men ettersom TV2 har tonet ned sin satsning på dokumentar er NRKs rolle i dag enda mer sentral og viktig.

Diskusjonene om hva en dokumentar skulle være startet for alvor etter Erling Borgens «Et lite stykke Norge», som NRK ikke ville vise i 2006, og tok fart etter at filmene «Peak Oil» av Amund Prestegard og «Smaken av hund» av Are Syvertsen og Jon Martin Førland også ble avvist av NRK. Også «Fjellfinnhua» av Guro Saniola Bjerk ble avvist i fjor. Vingeklippingen av «Helsefabrikken»er bare siste del i en føljetong, der NRK viser hvordan man bevisst satser på koselige og ufarlige dokumentarer, og reduserer kraften i de samfunnskritiske filmene.

NRK er stolt av sin hardtslående og gravende journalistikk, men når det gjelder dokumentar forveksler man ofte dokumentar og dokumentasjon. Dermed viser man skepsis både til det retoriske og det personlige. I NRK har man offentlig pekt på at man søker etter den såkalt «objektive dokumentar». Med dette mener man mer journalistiske filmer, der alle parter i en sak gis rom for tilsvar. Dermed sidestiller man også journalistisk objektivitet, i betydningen upartiskhet, med en vitenskapelig objektivitet, i betydningen sann dokumentasjon.

Dokumentarfilmen har imidlertid alltid vært noe mer enn avansert journalistikk. Det er en filmform som søker det personlige og polemiske, som gir oss overraskende bilder fra vår felles verden, uten dermed å bli usann eller subjektiv. Helsefabrikken er et godt eksempel på det. Ingen kan misforstå filmens standpunkt, og det retoriske og personlige i filmen gjør argumentasjonen mer tydelig og poengtert. Ikke minst spiller to små nærbilder her en viktig rolle.

At Helsefabrikken klippes, og andre filmer ikke vises, er et klart tegn på manglende ryggrad. På den måten svekker NRK også den offentlige debatten.