NS, riksmålet og nynorsken

Quisling ville gjøre nynorsken til eneste riksmål i landet, skriver Finn-Erik Vilje i et utdrag fra sin siste bok, der han kommenterer fjorårets debatt rundt Kjartan Fløgstads «Brennbart».

SEKSTI ÅR ETTER avslutningen av den annen verdenskrig skapte en pamflett av Kjartan Fløgstad med tittelen Brennbart (2004) avisoverskrifter og debatt. Hovedemnet var enda en gang okkupasjonen, og nå gjaldt det språkpolitikk. Fløgstad påpekte at sør og vest i landet, der nynorsken stod sterkt, var NS-partiet tilsvarende svakt. Konklusjonen var at målsak og Aasens grammatikk var en vaksine mot NS-engasjement! Med uforstilt skadefryd påtalte Fløgstad to faktafeil i Lars Roar Langslets framstilling av riksmålsbevegelsen under krigen, og mer enn antydet at feilene må være begått med velberådd hu og ond vilje. «Men for katolikken Langslet sin del er det å vona at han har ein storsinna skriftefar ikkje altfor langt unna.» Fløgstad hadde flere polemiske ærender å skjøtte. De som er så dumme å mene at skrivetrening i hovedmålet er forstandigere tidsbruk enn skriftlig sidemålsopplæring, får vite at de er motstandere av «multikulturalisme», og for øvrig at «det er sin eigen sjølvforakt dei møter i døra» - hva nå det kan bety. I sidemålssaken tar Fløgstad noen billige poenger på at elever på Persbråten skole i 2004 skal ha tent bokbål og brent nynorskordlister, og for øvrig at en slalåmkjører fra Bærum skal ha kastet en bok av Aasmund Olavsson Vinje i søpla og tråkket på den. Persbråten skole ligger i henhold til Fløgstads ordbruk «på verste Oslo verst», og skiløperen fra Bærum er altså fra Bærum.

MEN DET SOM kom til å stå i sentrum for debatten om Brennbart, er følgende utsagn av Hans Fredrik Dahl: «Andelen av mål- og norskdomsfolk som sluttet opp om Quisling, var ikke ubetydelig. NS-regjeringen var da også sterkt engasjert i slike ting som folkedans, bygdeungdomslag og alle norske og norrøne uttrykk og former. Det fantes målfolk som så det slik at Ivar Aasens verk ble videreført av ideologer som Alfred Rosenberg i Tyskland og Vidkun Quisling i Norge.» Fløgstad hevder på sin side at «Ingen av dei norske toppnazistane var målfolk» og ramser opp navnene på elleve av toppfolkene, blant dem Hamsun. Var da toppnazistene organiserte riksmålsfolk? Nei, det var de ikke. Men at Riksmålsforbundet lot to framstående tillitsmenn delta i nazistenes revisjon av 1938-rettskrivningen, det er ubestridelig (se nedenfor). Fløgstad innbiller seg og leserne at Quisling var nynorskfiende. Men nei og tvert imot. Quisling ville gjøre «nynorsken til einaste riksmål i landet, berre nynorsken vart lagt nærare gammalnorsken»! (redaktør Arne Falk i Norsk Tidend 5.6.1945). I et temperamentsfullt avslutningskapittel, der Fløgstad er innom både Pinochet, Rumsfeld og Kristin Clemet, identifiserer han nynorskfiendene. Men han treffer altså ikke spikerhodet når han sier at «Vidkun Quisling er ein god portalfigur for å forstå hatet mot nynorsken».

PÅ RIKSMÅLSFORBUNDETS første og siste årsmøte under krigen, 19. april 1941, gav et flertall (6 mot 3 stemmer) sin tilslutning til at formannen i forbundet, lektor Harald Bakke, og formannen i Oslo Riksmålsforening, lærer Chr. Botha, deltok i Gulbrand Lundes rettskrivningskomité. Bakke og Botha ville bøte på den «forsimplingen» som i 1938 hadde rammet riksmålet. Det gikk ikke så bra, som vi skal se. NS var nemlig ikke riksmålsvennlig. Partiet hadde samnorsk på programmet: «Den naturlige sammensmeltning av de to målfører til ett norsk sprog fremmes, men uten tvang. Formålet er så snart som mulig å nå frem til et høinorsk høvisk mål.» Ettersom Bakke og Botha tenkte å mele sin egen riksmålskake, valgte de å late som om samnorskposten i partiprogrammet ikke eksisterte. Men de gjorde regning uten vert. Lunde var nemlig en bestemt herre, og han ville ha gammal, no, enno, hage, heim, haust, golv osv. - idel torner i øyet på riksmålsmennene. Punktvise revisjoner i departemental regi skulle komme til å pågå i flere år, men ingen av dem gav Bakke & Co noe å glede seg over. Kulturminister Lunde var altså ikke den som gav ved dørene. At språket skulle være høinorsk, innebar at sørøstnorske dialektformer (eksempelvis de «Kohtske» gutta, gampa, åssen, hu) skulle forbys. Når landet skulle samles språklig, måtte det skje på høinorsk grunn, og det ville i praksis si nynorsk (Lunde foretrakk gjerne å snakke om gammelnorsk, som i hans munn betydde det samme).

KJARTAN FLØGSTAD hevder at «Bokmålet kom styrkt ut av okkupasjonen, medan nynorsken var sterkt skadeskoten». Tja, aldeles lammet var nå ikke målfolkene, for aldri - verken før eller siden - har nynorskandelen i skolen vært større enn i 1943-44! Fløgstad henviser til Bakkes og Bothas samrøre med de nazistiske myndighetene og vil ha det til at nøkkelen til gåten om Riksmålsforbundets suksess etter krigen ligger gjemt her. Teorien er ikke overbevisende. Det er utenkelig at riksmålsmennenes medvirkning i NS-komiteen hadde noe som helst positivt å bety for den kampen mot samnorsk som fikk slik folkelig oppslutning i tiårene etter krigen. De to utrettet jo ingenting! Hvis man i det hele tatt skulle forestille seg noen langtidsvirkninger, kunne man heller foreslå at NS-aktiviteten gav fornorskningsstrevet et forsprang. Initiativtakeren, kulturminister Lunde var samnorsk- og høynorskmann, og Rolf R. Nygaard, som gjorde det meste av arbeidet med rettskrivningen på bokmålssiden, var erklært samnorsktilhenger. Men etter frigjøringen luktet de språklige påfunnene til Lunde & Co (no og gammal osv.) så mye NS-nyordning at de var diskreditert en god stund framover. På nynorsksiden av språkgjerdet gjenreiste høgnorskfolkene under okkupasjonen en mer Aasen-nær norm, men det er ikke sannsynlig at dette har betydd noe som helst for nynorskens posisjon (og normeringspraksis) etter krigen. Nazistenes norrøne «heil og sæl»-romantikk fikk i etterkrigsårene et parodisk skjær over seg, og den nasjonalistiske språkideologien, som gjorde seg så høylytt gjeldende i målrørsla i mellomkrigsårene og hadde noen markante nedslag i NS-kretser, har i etterkrigstiden ikke lenger noen appell utenom visse meget snevre grupper.

DET SOM - ISÆR - får Fløgstad til å se rødt, er altså Hans Fredrik Dahl og hans utsagn ovenfor - om at noen målfolk så det slik at Aasens verk ble videreført av Rosenberg i Tyskland og Quisling. Ifølge Fløgstad er dette ensbetydende med «brønnpissing» og «historeforfalsking i stor stil». Som man forstår, er tonen i Fløgstads skrift amper og stemmeleiet oppdrevet. Dahl omtales således som «bedremannsbarn» - uten at leseren begriper hva dette har med saken å gjøre, annet enn at Dahl i Fløgstads forestillingsverden hører til the bad guys. Vi ser på hva diskusjonen saklig sett dreier seg om. Oppgaven er å klargjøre det ideologiske utgangspunkt for kultur- og folkeopplysningsminister Gulbrand Lundes rettskrivningsinitiativ i 1941.«Heil og sæl!» hilste Johan Fredrik Voss, rektor ved Eidsvoll landsgymnas, da han i 1941 skrev til sin språkpolitiske kampfelle fra mellomkrigsårene, høgnorskmannen professor Gustav Indrebø, i anledning av rettskrivningsrevisjonen.At Voss i 1941 henvendte seg til Indrebø, var ikke mer enn man kunne vente - den forestående oppgaven tatt i betraktning. Indrebø var selve høvdingen for dem som med nebb og klør kjempet mot det avnasjonaliserte «knote-nynorsk» og den språklige «unionspolitikk» som Halvdan Koht og hans kamerater i rettskrivningskomiteen drev igjennom i 1930-årene. Da 1938-rettskrivningen endelig var vedtatt i Stortinget, oppsummerte Indrebø slik: «Ein lyt venta seg at ho [rettskrivningen] heller snart treng umvøling - ved serskild nemnd eller på annan måte.» Dette var i 1939.Allerede i 1941 kom sjansen til slik umvøling, men Indrebø lot seg ikke friste til å medvirke. Det hjalp ikke at det var en annen av de høgnorske, Sigvat Heggstad (sønnen til selveste målprofessoren Marius Hægstad), som i egenskap av ekspedisjonssjef under minister Lunde drev fram arbeidet med rettskrivningsrevisjonen.

EN LESER I VÅR tid blir sant å si beklemt i møtet med den nasjonalistiske patos som de høgnorske kunne prestere i mellomkrigsårene og tidligere. Det fremmede er av det onde og må bort. Skalden Olav Aukrust gav denne fremmedfiendtlighet en epigrammatisk form i diktet Emne: «Burt med all framand rekar-ved! / Sjølv hev Norig emnesved!» «[M]ed å kasta dansken og gjera norsken til skriftmål og officielt mål att, velter me av oss ei nasjonal skam,» sier Indrebø i en tale i 1934.Slik holdt man det gående; den nasjonale selvgodhet hadde ingen grenser. Landsmålsprofessor Marius Hægstad gav således i 1914 en kuriøs topografisk begrunnelse for målstrevet: «Difor kann det ikkje vera naturlegt for fjell-landet Norig aa ha maal i hop med den flate pannekaka som heiter Danmark.»

NORSKDOMSTILTAK - målstrev, folkedans, stedsnavnsforskning m.m. - lå Gulbrand Lunde tungt på hjerte. Han svermet for Snorre og alt som var norrønt, og den aktuelle oppgaven var å gjenreise det genuint norske i språk og kultur. Lundes plasserte seg ideologisk i en bred nasjonalistisk og nasjonalromantisk tradisjon, som ble forsterket etter 1905 og antok et aggressivt og ekspansivt preg i mellomkrigsårene. Lunde påberopte seg gjentatte ganger denne tradisjonen og henviste flittig til folk som Ivar Aasen, Fridtjof Nansen, Olav Aukrust og Nikolaus Gjelsvik.Mange i NS betraktet Gulbrand Lunde som en fordekt målmann, og ikke uten grunn. Særlig fordekt var hans nynorsksympatier for øvrig ikke. Iblant - ved høytidelige anledninger - snakket han nynorsk, og naturligvis en arkaisk, klassisk nynorsk.Språket skulle være høynorsk, det skulle bygge på det gammelnorske. For eksempel skulle bjørk, bein, gammal, gruve, innaskjærs, utabords, heim, leik, lauv, nemnd, veik, snø, veg være obligatoriske bokmålsformer. Sigvat Heggstad og Johan Fredrik Voss sørget på sin side for å restituere mange av de høgnorske nynorskformene som det hadde stått strid om i mellomkrigstiden. NS-rettskrivningen satte ingen varige spor. Stillheten kan senke seg både over den patetiske nasjonalisme som fant utløp i enkelte høgnorske, høyrøstede mållagsmiljøer i mellomkrigstiden, og over den beslektede norsknasjonale språkideologien til minister Gulbrand Lunde og konsorter. Artikkelen er et sammendrag av et kapittel i den nylig utkomne boken «Ut med språket»(Schibsted 2005).