Äntligen?

Valget av Doris Lessing er en lettelse fordi hun er et kjent navn. Men egentlig burde Nobelkomiteen skjerpe seg.

I jubelbruset som steg fra de rundt 500 frammøtte foran den tunge, hvite døra inn til Svenska Akademin, var det umulig å høre om noen utbrøt «Äntligen!» Som mange vil vite, innførte journalisten og spassmakeren Gert Fylking denne tradisjonen for sju år siden - som en reaksjon på at forfatterne som vinner Nobelprisen ikke nødvendigvis er allemannseie. Da formannen for Nobelkomiteen, Horace Engdahl, lot navnet Doris Lessing gli over sine brede lepper, virket det som om lettelsen over et kjent navn var så stor at Fylkning eventuelt druknet i mengden. Doris Lessing var med andre ord en populær vinner. Ropet «Ä ntligen» ville åpenbart vært på sin plass, uten ironi.

MEN ER DET riktig at hun får Nobelprisen i 2007? 88 år gammel? Ingen skal klage over Lessings produksjon, den er enorm. Heller ikke hennes vitalitet, alderen tatt i beraktning. Hun har seinest i år deltatt på en litteraturfestival, til tross for at hun nylig er blitt døv, trolig takket være malariapiller hun tok som ung jente i Rhodesia. Hun har tidligere i år utgitt en ny roman, «The Cleft», som utforsker forholdet mellom det kvinnelige og det mannlige gjennom en fabel om et rent kvinnesamfunn. Lessing er både velskrivende, engasjert og idealistisk, dessuten kvinne. På mange måter en ideell kandidat. Eller?

DORIS LESSING er blitt omtalt slik: «Et forfatterskap som betegner en såkalt bølge i tiden. Bølger forgår, men dønningen etter dem varer stundom slektledd etter slektledd. Vi tror det vil gå sånn med bølgen Lessing. Til tider kan den arte seg som den rene malstrøm, for å bli i bildet. Leseren kan føle seg suget ned, men kan i allfall ikke unngå å bli suget med. Charme er ikke hennes virkemiddel, derimot saklighet, realisme. Men parallelt med denne realismen løper strømmen av fabulerende visjon. Ikke alltid lett å følge. Det burde ingen la seg skremme av. Doris Lessings’ skikkelser har ofte det ved seg at de ikke forstår seg selv. Det torde være et trekk alle kjenner seg igjen på - så sant de våger.»

DETTE ER IKKE Nobelkomiteens begrunnelse for gårsdagens valg. Ordene ovenfor er skrevet av forfatteren og kritikeren Johan Borgen, i en artikkel i Dagbladet med tittelen «Kjerringa mot strømmmen - men hvilken kjerring!» Den innledes slik: «Doris Lessing er neste års Nobelprisvinner. Dette er en vanlig påstand, og slår den til, vil vi ikke møte uforberedt.» Artikkelen er skrevet i november 1975.

NOE AV STYRKEN ved Nobelprisen er at den nesten uansett vekker debatt. Enten vinneren er kjent eller ukjent, stor eller liten, lyriker eller romanforfatter, dramatiker eller faktaorientert; tilhengerne og motstanderne vil raskt legge seg til rette i sine skyttergraver. Fjorårets valg av den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk var kanskje det perfekte valget. Pamuk er ubestridt en stor, moderne forfatter. Han er på mange måter en fornyer av romankunsten. Han er dessuten ung nok til å kunne dra nytte av prisen og få arbeidsro. Han er omstridt i sitt hjemland, en politisk opposisjonell. Han er oversatt over hele kloden, men i Tyrkia er han ikke spesielt populær. Der mener man den aldrende Yasar Kemal burde hatt prisen. Det burde han definitivt, men for mange år siden. Når tildelingen til Kemal har drøyd ut i det absurde, var det riktig og mer offensivt å velge Pamuk.

BEKLAGER Å måtte si det, men valget av Doris Lessing i 2007 virker dørgende kjedelig. Det er nesten som om man ville be Nobelpriskomiteen blitt ved sin lest. Når de ikke har funnet henne verdig før, burde De Aderton ha latt henne være i fred.

VANT LITTERATURPRISEN: Doris Lessing. Foto: SCANPIX
VANT LITTERATURPRISEN: Doris Lessing. Foto: SCANPIX Vis mer