Nulles den som nulles bør!

Bør litterære kjendiser fredes? Skal man dømme etter visse innlegg i den pågående debatten om årets kjennelser i vurderingsutvalget for skjønnlitteratur, er det ting som tyder på at enkelte heller til en slik oppfatning.

Åpent å vedkjenne seg den vil de neppe. Men hvordan skal vi ellers tolke denne plutselige og voldsomme omsorgen som kulturjournalister av alle kategorier nå omfatter Eggen og Holt med? Det eneste de har til felles synes nemlig å være at de er kjendiser, og at de sist høst utga bøker som vurderingsutvalget anså for å være litterært så svake at det besluttet seg for å nulle dem. Uten å gjøre meg til overdommer vil jeg hevde at det var en riktig beslutning - i hvert fall for den ene bokas vedkommende. Dertil var det en klok beslutning.

Nå har ordningen med et tremanns vurderingsutvalg som innstiller og en ankenemnd som tar endelig stilling, fungert helt siden dette statlige tiltakets barndom - øyensynlig til langt de flestes tilfredshet. I hvert fall er det ikke reist noen vesentlig kritikk mot den. Og bøker er blitt nullet i alle år - uten synderlig oppmerksomhet. Antallet har ikke vært stort, men likevel stort nok til at utvalgets virksomhet har holdt kritikken mot innkjøpsordningen i sjakk. De fleste bøker som er blitt nullet, er utgitt på små forlag og i de fleste tilfeller skrevet av ukjente, eller mindre kjente forfattere. Og ingen har fått nullene i halsen, unntatt den nullete selvsagt, og hans/hennes nærmeste pårørende. Men så, nå når det er kjendiser som får tommelen ned, da braker det løs. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, var utvalgets avgjørelse en klok beslutning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hellige kyr

Den rokker nemlig ved den utbredte hangen til å behandle kjendisforfattere som hellige kyr, og stiller dem isteden på like fot med alminnelige dødelige mennesker. Både i forlag og aviser er det tendenser til at man tar på dem med silkehansker. Men det bør og skal ikke gjelde én lov for kong Salomo og én for Jørgen hattemaker. Skitt er skitt, og kanel kanel uansett hvor det kommer fra.

Så lenge utvalget har holdt seg pent på matta og nøyd seg med å skyve ut i mørket folk som man i Akersgata knapt har hørt navnet på, kalles det kvalitetskontroll. Når det nuller kjentfolk, heter det seg at man bedriver litteraturpolitikk, og det blir forlangt at utvalget skal gi en utfyllende redegjørelse for sin vurdering. I likhet med Forfatterforeningens leder, Inger Elisabeth Hansen, synes jeg ikke at dette er noen strålende idé.

Utvalget innstiller, ankenemnda forestår den endelige avgjørelsen, og den siste gir da faktisk også en begrunnelse - vag og rund riktignok, men ingen forestiller seg vel at den skal komme med en konsulentuttalelse eller noe liknende. Hvilken hensikt skulle det i så fall ha - utover å strø salt eller eventuelt kline salve på de sår som den aktuelle forfatteren er blitt påført? Hansen sier mye fornuftig i intervjuet med Dagbladet 15. januar, men når hun går inn på intervjuerens forslag om at man ikke skal legge så stor vekt på «det negative» ved de bøkene som blir nullet, og medgir at hun ikke ville ha noe imot «en mer positiv vinkling», så er hun ute å kjøre.

En ømskinnet rase

Å nulle en bok er og kan ikke være annet enn en negativ handling. Det er smertefullt for den som rammes, men ærlig talt: at ordningen kan føre til personlige tragedier, er vel ikke noe argument mot den? Diktere og personer med litterære ambisjoner er som kjent en særdeles ømskinnet rase, men de, som alle oss andre, må finne seg i å bli underlagt kvalitetskontroll og lære seg å takle nederlag - enten vi heter Anne Holt, er tidligere justisminister og får våre bøker oversatt til flere språk, eller vi heter Hans Hansen, er småbruker fra Indre Stryn og har sittet i lange netter, år etter år, skrevet og skrevet og endelig fått overtalt en vankelmodig forlagsredaktør til å utgi de lange netters notater.

Dette er de nådeløse realiteter: i det øyeblikk en bok utgis, kastes hjertebarnet til ulvene. Forfatteren er jaget vilt. Han eller hun løper risiko for å bli kledd av til skinnet, slaktet, i verste fall nullet. Og la det være understreket nok en gang: man behøver ikke å være et litterært null for å bli nullet. Selv den beste forfatter kan skrive en elendig bok.

Men hvis det kan lette noen sinn, må man gjerne for meg utskifte nulling med en mer nøytral betegnelse. Man må også gjerne avkreve utvalgene et par ord mer, og ikke minst, som planlagt, sørge for hyppigere utskiftning slik at det ikke kan sås tvil om medlemmenes litteraturpolitiske troverdighet. Det viktigste er dog at utvalgene besettes med kompetente og selvstendig tenkende folk som ikke legger seg paddeflate for forlag, bokklubber og middelmådige anmeldere.

Sluser i kappløp

Det er nullingen av «Mea Culpa» som har vakt størst oppmerksomhet selv om «Den nye Dylan» er en bedre bok, og nullingen av den derfor en mer «på kanten»-avgjørelse. Symptomatisk nok ettersom Anne Holt er en større kjendis enn Torgrim Eggen. Ankenemnden anmerker visse stilistiske og språklige svakheter i «Mea Culpa». La meg ile den ordknappe nemnd til unnsetning og bringe et knippe sitater, ikke for å stille Holt i gapestokken, men rett og slett for å dokumentere det lave språklige nivået og gi min honnør til de to utvalgene for godt arbeid når de åpenbart har heftet seg ved passasjer som dette:

«(...) den lille stunden det vil ta for meg å skyte fart, vekk fra stranda, vekk fra Mauritius, bort fra jorda og ut i det uendelige mørket som virker så veldig digert og svart (...); «Den (en valp) var anskaffet på impuls og i et øyeblikks forelskelse, og var umulig å klassifisere som annet enn en hund»; «Han kalte henne riktignok 'mama', men det kan jo bety så mangt»; «Uttrykket 'med hjertet i halsen' fikk en ny og konkret betydning for Synne akkurat da»; «Syklonen traff oss ikke (...) Den ombestemte seg rett borti høgget her, hevdes det, men etter det jeg kan begripe, har jeg nå opplevd en syklon.». Og som kronen på verket fortsettelsen av denne hjertegripende skildringen av en utebleven syklon på Mauritius: «Men regnet har det gjort. Ikke hele tiden selvsagt, og det varer sjelden lenge, men når det kommer, så åpner slusene seg for et kappløp mot bakken hver eneste regndråpe har bestemt seg for å vinne.»

Lavmål

Disse linjene er hentet fra en bok som BNB betrakter som en av årets beste. Les dem en gang til. Jeg spør: er det litteraturpolitikk å markere at den slags språklige ubehjelpeligheter representerer et lavmål som kvalifiserer til nulling? Og jeg kan forsikre leserne om at jeg kunne fylle to hele Dagblad-sider og mer enn det med liknende sitater hvis redaktøren hadde gitt meg grønt lys for det. At det utgis en rekke andre bøker hvor det finnes like mange ubehjelpeligheter, rokker ikke ved det faktum at beslutningen om å nulle dette stykke ukebladsprosa var helt på sin plass.

At forlaget ga den ut i sin nåværende form, er meg et stort mysterium, at BNB kjøpte den et like stort. Selvsagt tenker man kommersielt, og det er helt i sin orden, men man må forvente et annet nivå, også på en kommersiell utgivelse. Det er det det handler om i dette tilfellet.

Ikke alle er like begeistret for innkjøpsordningen. Konklusjonen på den aktuelle diskusjonen om årets nullinger bør derfor bli at man slår ring om et system som har innebygd ordninger som kan føre en viss kontroll med at systemet ikke misbrukes. Innkjøpsordningen bør nemlig bestå! Den er enestående i verden og den har vært av uvurderlig betydning for den moderne norske litteraturen. I en tid med sterke liberaliseringstendenser i bokbransjen bør derfor mottoet for framtida være: Heller mer nulling enn mindre nulling.

Nulles den som nulles bør!