Nullet - en ubehagelig merkelapp

Uttrykket «nulling» gir så mange slags assosiasjoner, men kanskje først og fremst til substantivet «null», en ubehagelig merkelapp å ha hengende på seg. For en forfatter er det nærliggende å føle seg som et null dersom man opplever å bli foreslått nullet av «vurderingsutvalget for ny, norsk skjønnlitteratur for voksne».

Godtar ikke nullingen

Det styrker i hvert fall ikke den litterære selvtilliten og er neppe ment å gjøre det heller. Snarere er det en klar beskjed om at man har skrevet en bok som er uten «tilstrekkelig litterær kvalitet til å komme inn under innkjøpsordningen». Med andre ord: Bøker som ikke er verdt papiret de er trykt på.

Gjelder dette romaner som Anne Holts «Mea Culpa» og Torgrim Eggens «Den nye Dylan»? Ifølge vurderingsutvalgets tre medlemmer, en dikter, en forlegger og en bibliotekar, er disse to bøkene så håpløst dårlige at de ikke skal kjøpes inn av staten i 1000 eksemplarer, ett tusen bøker som i tur og orden kan lånes ut til det norske folk på landets biblioteker.

Som anmelder av både Holt og Eggen finner jeg utvalgets innstilling ubegripelig. Riktignok har jeg innvendinger mot begge disse bøkene; det har jeg mot de fleste norske romaner jeg leser. At disse to bøkene skiller seg så sterkt kvalitativt ut at det bør aksjoneres, er umulig å forstå.

Hva kan være utvalgets motiver for å gripe inn nettopp mot Holt og Eggen? Har de noe felles, bortsett fra at begge forfatterne både er prisbelønte og populære?

Artikkelen fortsetter under annonsen

  • Begge bøkene har den svakhet at de til en viss grad dyrker språklige klisjeer, hentet fra underholdningsromanens verden. Men samtidig er det for en trenet leser åpenbart at både Eggen og Holt har motiver som går hinsides den rene underholdning. Begge bøkene har et slags «budskap», om man kan uttrykke det slik. Bøkene føyer seg også inn i hvert sitt forfatterskap og røper nye sider hos to åpenbare litterære talenter på dagen norske skjønnlitterære arena.
  • Jeg kan vanskelig tolke vurderingsutvalgets innstilling som noe annet enn en bevisst provokasjon.
  • Men det kan umulig være slike vurderinger som ligger til grunn når seriøse folk som Kjell Askildsen, Trygve Johansen og Aud Nordgarden går inn for å «nulle» romaner.
  • Det må være tillatt for forfattere av Eggens og Holts kaliber å prøve og feile, selv om det skulle føre til utgivelse av såkalte «mellomromaner». Det er få norske forfattere, selv av det mest kresne slaget, som ikke har holdt en vekslende kvalitet i sitt forfatterskap.

Visste man ikke bedre, kunne man tenke seg flere mulige underliggende årsaker til at nettopp Holt og Eggen er plukket ut av den norske bokhøsten. Bortsett fra det litterære, har de to et åpenbart fellestrekk: Begge har markert seg i markedet med en usedvanlig høy medieprofil.

Holts uttelling ved sine to boklanseringer i høst savner sidestykke, og Eggen har markert seg som en flirende joker med det ene smarte PR-utspillet etter det andre.

Slik skal ikke norske forfattere oppføre seg, skal de vel? De skal helst sitte gjemt på hybler og småbruk og bare motvillig la seg trekke inn i bibliotekbarer og andre medierom der de fåmælt forklarer sensasjonshungrige journalister at verket får tale for seg. Høylydthet avler tradisjonelt både folkesnakk og misunnelse i den norske litteraturbygda.

Snarere tvert imot, de må rett og slett ha forent seg i det syn at disse to bøkene - i motsetning til alle de andre de har vært tvunget til å lese - er så usedvanlig dårlige at staten ikke skal kaste bort penger på dem.

Med denne anbefalingen er utvalget i åpenbar utakt med tusenvis av norske lesere, som de på et vis er satt til å representere. Selv om smak og behag kan være så mangt, synes det som om vurderingsutvalget har tøyd sitt mandat temmelig kraftig. Fra å være vaktbikkjer som passer på at ikke alt som blir utgitt under skjønnlitterært flagg blir belastet skattebetalerne, finner de det for godt å opphøye seg til smaksdommere og trendsettere. Det som drives her, er ikke bare kontroll, men litteraturpolitikk.

Utspillet mot Holt og Eggen må først og fremst betraktes som et meningsinnlegg i debatten om innkjøpsordningen. Som sådan bør innspillet ønskes velkommen. Kanskje burde det vært slik at forlagene søkte om støtte for hver enkelt bok? Da ville man i hvert fall unngått det mobbeaktige begrepet «nulling», som til sjuende og sist er et annet ord for synsing. Da ville forfatterne hatt et godkjentstempel å strekke seg mot; ikke som i dag, et hemmende og autoritært stempel på panna: Veid og funnet for lett.