Nulltoleranse i jentefotballen

Ingress

Meninger

Stabæk Fotball er i ferd med å gi uttrykket «nulltoleranse mot sextrakassering» et nytt innhold ved å tviholde på en trener for kvinnefotballaget som har innrømmet det han selv kaller «upassende atferd». Det er selvsagt vrient når klubben har ambisjoner om å være ledende i norsk jentefotball, men først og fremst umulig for en idrettsforening som ønsker å samle et stort lokalsamfunn både om bredde og elitevirksomheten sin.

Norsk idrett drives ikke slik. Beskyttelsen av hvert enkelt medlem mot alle former for trakassering står stadig sterkere i en frivillig bevegelse som de siste åra har fått en stor del av ansvaret for oppveksten til nesten alle norske unger. Med økt bredde kommer automatisk krav om at klubbene må se den sosiale helheten i arbeidet sitt. Som regel er det ikke idrett isolert dette dreier seg om. Det gjelder å skape trygge oppvekstmiljøer landet rundt. Derfor har både Norges Idrettsforbund og Norges Fotballforbund bygget opp støttefunksjoner sentralt på dette området for å hjelpe klubbene sine.

Akkurat det aspektet har ikke Stabæk fått med seg i forsøket på å løse konflikten mellom A-lagstreneren og en av stjernespillerne som et isolert forhold. Den tilnærminga holder ikke. Dette gjelder forståelsen av det ansvaret hvilken som helst trener har inn i ei spillergruppe, og hvilke reaksjoner som automatisk må komme fra klubbfellesskapet når tilliten brytes.

Når denne forståelsen svikter i ledelsen av toppklubben Stabæk, har det en signaleffekt i hele fotballbevegelsen. Denne gangen gjelder konflikten to voksne som begge er kjent for å prestere på høyt sportslig nivå og som har fotball som arbeid. Vanligvis angår dette tilliten mellom frivillige trenere og unge i en sårbar alder. Da er det avgjørende for idretten å være tydelig i forsvaret av en åpen aktivitet der ingen blir trakassert av de voksne som skulle beskytte dem.

I denne saken har ikke Stabæks eget varslingssystem fungert. Spilleren har sagt fra uten at det hun har opplevd som en fortvilet situasjon er blitt vurdert av klubbens ledelse. Vanligvis er nettopp manglende systematikk i varslinga problemet. Kombinert med for få politianmeldelser og dårlig klubbledelse hindrer dette idrettens mulighet til å vise nulltoleranse.