Nusselig Drew

Thank heavens for little girls, sang Maurice Chevalier i sin tid, og han tenkte neppe på Drew Barrimore. Men uten Drew, som nå riktignok er blitt en stor pike, hadde ikke «Bryllupssangeren» vært mye til film.

Men selv med Drew Barrimore er dette en klissete, banal og sterkt forutsigbar film. Likevel har den et par lyspunkter.

Selve historien er ikke et av de lyspunktene:

En godhjerta, enkel, velmenende og tolerant, snill og grei osv. bryllupssanger (Adam Sandler) blir forelsket i en ditto bryllupsservitør (Barrimore): Ingen av dem skjønner det, men det gjør vi.

Dessverre skal begge to gifte seg på hver sin kant med noen ufordragelige typer, og vi forstår at det aldri kan gå bra. Etter hvert går det heller ikke bra, og det er jo bra, hvis du skjønner.

Lyspunkt

Lyspunktene inntreffer når filmteamet, kanskje med regissør Frank Coraci i spissen, bestemmer seg for å gå litt ut over de klissete og forutsigbare grensene.

Som når Billy Idol dukker opp i avslutningsscenen om bord i flysalongen, eller Steve Buscemi er dritings forlover i starten.

Det fins tilløp til litt skeiv og burlesk komedie, ja, nesten satire. Men med den historien!

Og så Drew Barrimore, selvfølgelig.

TV-stjernen Adam Sandler som spiller bryllupssangeren minner i gode stunder om en Seinfeld som har forspist seg på Valium.

Trenger vi si mer?