Anmeldelse: J.K. Rowling, Julegrisen

Ny barnebok langt fra Potter

J.K. Rowlings «Julegrisen» kunne trengt litt mer magi.

SLIPPER JULEGRISEN: J.K. Rowling er klar med sin første barnebok utenfor Potter-universet. Her fotografert på prisutdeling i 2017. Foto: NTB / Paul Treadway/UPI/Shutterstock
SLIPPER JULEGRISEN: J.K. Rowling er klar med sin første barnebok utenfor Potter-universet. Her fotografert på prisutdeling i 2017. Foto: NTB / Paul Treadway/UPI/Shutterstock Vis mer
Publisert

«Julegrisen»

J.K. Rowling

Barneroman

Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Kjersti Velsand
Illustratør: Jim Field
Utgivelsesår: 2021

«God idé, kjedelig løst.»
Se alle anmeldelser

J.K. Rowlings første barneroman utenfor Harry Potter-universet - hvis vi ikke teller med det nettpubliserte eventyret «The Ickabog», som kom i fjor - ligner lite på historien som gjorde henne berømt.

Ikke slik å forstå at hun har skrevet en hyperrealistisk oppvekstskildring uten spor av trolldom og eventyr – selv om det kan virke slik i starten.

«Julegrisen» blir også full av magi etter hvert. Men ordentlig magisk er den likevel ikke.

Det er synd. Det siste året har Rowling gjort seg aktuell med helt andre ting enn bøkene sine. Kontroversielle uttalelser i transdebatten skapte sinne blant deler av fansen, og fikk noen av dem til å lese Potter-bøkene i nytt lys. Ingenting hadde vært hyggeligere enn ei ny bok som kunne vist kritikerne at hun fortsatt kan greiene sine. Men «Julegrisen» er ikke kontroversiell på noe vis, og det er litt av problemet.

Langdryg start

Det starter konvensjonelt med beskrivelsen av kosedyret Gisse Gis, etter hvert bare GG, som blant annet hadde «labber som var akkurat passe store til å tørke vekk en tåre med». De neste femti sidene fortsetter i samme lett søtladne spor, med historien om en liten gutt og kosegrisen hans, som alltid er der for ham. Spesielt viktig blir GG når foreldrene til lille Jack skiller lag - selv om denne store og dramatiske hendelsen i et barneliv strengt tatt ikke framstår så dramatisk i denne fortellingen. Litt på grunn av GGs beroligende kraft, men aller mest på grunn av Rowlings monotone skrivestil.

Hun skriver ikke dårlig. Språket flyter lett og klart, filtrert gjennom barneperspektivet lille Jack. Men lenge er det som om vi befinner oss i en del av fortellingen som forfatteren bare vil bli ferdig med, slik at moroa endelig kan begynne. Så skjedde dét, og så skjedde dét, ramser hun pliktskyldig opp, inntil det første virkelig store vendepunktet inntreffer på julaften.

Jeg røper ikke for mye når jeg sier at det har med GG å gjøre, og den langdryge innledningen er der for å vise hvor viktig han er for Jack. «Julegrisen» er nemlig ingen realistisk skilsmissefortelling, men derimot en fabulerende fantasyfortelling om hva som skjer med alt vi mister, og da spesielt de høyt elskede lekene og kosedyrene. Ideen er like god som den er enkel, og Rowling tar de minste barna på stort alvor når hun borrer i sorgen etter en bortkommen kosedyrvenn. Vendepunktscenen er virkelig vond lesning.

De forsvunnes land

Derfra bærer det av gårde til Rowlings hjemmebane, en magisk parallellverden med slemme monstre og gode hjelpere. Fortellingen er myntet på yngre lesere enn Harry Potter-bøkene var, iallfall de siste i serien, men den er skummel nok. På sitt beste minner den om Tone Almhjells suksessroman «Vindeltorn», som handler om en magisk verden der døde kjæledyr lever videre.

Boka kan nok være til trøst for andre barn som har mistet favorittbamsen. I likhet med mange klassiske fantasyfortellinger for samme aldersgruppe, kan den også leses som en dannelsesreise. Lille Jack vokser og utvikler seg som menneske, i jakten på sin forsvunne kosegris. Her er også et snev av tidsriktig miljømoral: Ja til resirkulering og ting som får nytt liv, nei til bruk og kast.

Like fullt er det en ganske tradisjonell og noen ganger i overkant sentimental fortelling vi får servert. Her er få ordentlig minneverdige figurer. Mye av tematikken ble turnert på langt mer rørende vis i «Toy Story»-filmene - riktignok uten magisk parallellverden og ondskapsfullt monster. Og det er nettopp når Rowling skrur opp tempoet og lar fantasien flyte (nesten) fritt, at «Julegrisen» engasjerer mest. De spredte illustrasjonene til Jim Field bidrar der de kan, med action, lys og magi.

Det er kanskje en urettferdig sammenlikning, men målt opp mot hva Rowling tidligere har fått til som barnebokforfatter, er det ikke til å unngå at dette blir litt skuffende.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer