Ny bistandspolitikk

Skal vi beholde troverdigheten fra Johannesburg, må norsk bistand få nytt innhold.

Under verdenstoppmøtet i Johannesburg var Norge en kraftig kriger for miljøets og de fattiges sak. Statsminister Bondevik lovet å øke norsk bistand til 1% av BNI innen 2005 og la 375 nye millioner på bordet til oppfølging av toppmøtet. Men Norges innsats i møtesalen rimer ikke med vår beskjedne og lite systematiske miljøbistand. Skal vi beholde troverdigheten fra Johannesburg, må norsk bistand få nytt innhold. Miljø må inn i grunnmuren for arbeidet. Omleggingen må skje nå.

Verdenstoppmøtet leverte ikke det verden trenger for å endre de grunnleggende årsakene til miljøødeleggelser og fattigdom. Målt mot mandatet fra FNs generalforsamling må møtet få karakteren «stryk».

Når WWF og andre likevel kom hjem fra Johannesburg med stort pågangsmot, er det fordi en rekke land i løpet av møtet uttrykte langt høyere ambisjoner enn de som havnet i sluttdokumentet.

«There can be no poverty eradication without addressing degradation of water, resources, forest, soils and biodiversity,» sa statsminister Bondevik. Alle, med FNs generalsekretær Annan og verdensbankdirektør Wolfensohn i spissen, erkjenner nå at bærekraftig naturressursforvaltning og bevaring av biologisk mangfold er en grunnleggende forutsetning for varig fattigdomsbekjempelse - og at fattige er mest sårbare for konsekvensene av miljøødeleggelser og ressurskonflikter. FN understreker at bevaring av naturgrunnlaget er en forutsetning for å nå de åtte «tusenårsmålene» for en bærekraftig utvikling innen 2015, som FN vedtok for to år siden.

Norge er i verdenstoppen mht. bistand som andel av bruttonasjonalinntekt (BNI). Miljø er et av bistandsmålene. Men det er den såkalte «miljøintegrerte» bistanden som dominerer; hovedsakelig tradisjonelle prosjekter som også inneholder tiltak for å dempe miljøskader. I NORADs statistikk blir dette «miljøprosjekter». Volumet av Norges «grønne» bistand er derfor stort - på papiret. Det er bra at miljøhensyn blir tatt når Norge støtter energi-, landbruks- og veiprosjekter. Det er i dag en selvfølge. Men fortsatt finnes for mange eksempler på at heller ikke dette hensynet kommer med.

Direkte innsats for å sikre naturressurser og biologisk mangfold har hittil hatt status som en litt eksotisk luksus, og fått prioritet deretter. Det er langt fra dagens miljøbistand til det å satse målbevisst på miljø som bærebjelke for utvikling og fattigdomsbekjempelse. Nå må denne satsingen prioriteres.

Dette stiller oss overfor to nye utfordringer: For det første må volumet av offensiv miljøbistand økes betydelig. Det må skje gjennom politisk styring, i første omgang i forbindelse med årets budsjettforhandlinger. Det vil ikke være tilstrekkelig å overlate en slik satsing til NORADs løpende vurderinger. NORAD er en såpass brukerstyrt organisasjon at den vil ha vanskelig for å gjennomføre store omprioriteringer uten klare politiske rammer.

For det andre må miljøbistanden brukes systematisk og strategisk for å nå utvalgte mål i enkeltland, regioner og internasjonalt. Miljøutfordringene har i stor grad strukturelle årsaker. Samtidig er de høyst konkrete og ofte akutte, og må møtes med like konkrete tiltak «på bakken». Når regjeringen så klart har satt søkelyset på miljø som en forutsetning for utvikling, må vi også gjøre oss opp en mening om hvordan Norge kan bidra mest effektivt. Dette må munne ut i betydelig klarere strategier og rammer enn det som finnes i dag for hvordan Norge skal støtte miljøtiltak i utviklingsarbeidet.

«Mottakeransvaret» er et viktig ideologisk grunnlag for norsk bistand. Mottakeren og ikke giveren vet hvor skoen trykker og skal avgjøre prioriteringene i utviklingssamarbeidet. «Giverstyrt» bistand anses, med atskillig rett, som en vederstyggelighet som fører til at mottakerlandet forblir en underordnet klient. Norsk tilbakeholdenhet mht. aktiv og strategisk styring av bistanden begrunnes oftest i mottakeransvaret. Dette har også blitt brukt som argument mot en mer målrettet og strategisk satsing på miljø.

Problemet oppstår når mottakeransvar blir et synonym for norsk ansvarsfraskrivelse. Dersom vi faktisk mener at miljøtiltak er viktige og en forutsetning for varig fattigdomsbekjempelse, så skylder vi både oss selv og andre en klar beskrivelse av hvordan vi tror jobben gjøres best. Norge samarbeider med de landene som er aller svakest rustet institusjonelt og faglig - og ofte politisk - til å utforme og gjennomføre en god miljøpolitikk. En gjennomtenkt oppfatning av hvor vi vil og hvordan er det beste grunnlaget for et samarbeid som både respekterer og styrker mottakerlandet og sikrer at begge parter oppnår resultater for miljø og utvikling.

Rammen for miljøsatsingen er allerede lagt. FN har pekt ut fem områder som må prioriteres for å følge opp tusenårsmålene og Johannesburg: vann, energi, helse, jordbruk og biomangfold. Statsminister Bondevik har forpliktet seg til satsing på disse områdene. Enkelt tolket betyr dette at minst 20 prosent av norsk utviklingshjelp må brukes direkte på biomangfold, og ytterligere en betydelig andel på miljø- og naturforvaltning knyttet til vann, energi, landbruk og helse.

Behovet er stort på alle disse områdene. Noen eksempler: Mens Johannesburg-møtet vedtok mål for energi, drikkevann og bedre sanitære forhold til to milliarder fattige, var det lite vilje til bevaring av vannkildene. Men det er bare naturen som kan produsere vannet som skal strømme i store turbiner og utallige vannkraner og toaletter. Johannesburg-vedtaket er rene kokeboka for ytterligere ødeleggelse av naturens evne til å produsere vann, mat og andre ressurser som millioner av fattige er avhengige av. Resultatet kan bli mer flom, mer tørke, mer sult, mer avskoging og økende konflikt om vannet.

En stor del av Afrikas og Asias fattige bor i kystområder og er avhengige av ressursene der. Samtidig er det på kysten den kraftigste og mest ukontrollerte utbygging og ressursutnytting skjer. Norge håver selv inn veldige verdier ved å utnytte olje- og fiskeriressurser utenfor kysten av fattige land. Fattigfolk har sjelden mulighet til å påvirke utviklingen. Dette truer livsgrunnlaget for millioner. Økologisk marginale områder på landsbygda i Afrika egner seg ofte dårlig til jordbruk, og preges i økende grad av miljøødeleggelser, erosjon og utpining av jordsmonnet.

Men det finnes konkrete muligheter for å løse disse problemene. Norge kan gjennom satsing på helhetlig vannforvaltning innen og mellom land forebygge konflikter og hindre at store investeringer i f.eks. vannforsyning på sikt blir mislykket grunnet vannmangel. Her må økosystemer og folks grunnleggende behov for vann prioriteres. Satsing på en integrert kystsoneforvaltning kan sikre levebrød for de fattige på samme tid som naturgrunnlaget bevares. Lokalsamfunnsbasert naturressursforvaltning i marginale landområder har vist seg å være en av de viktigste mulighetene for fattige folk til å skaffe seg inntekt, makt og innflytelse. Turisme, storviltjakt og annen naturbruk som setter en markedsverdi på naturressursene, er blant de viktigste inntektskildene i flere land i Afrika. Utviklingsmulighetene er store. Satser vi på deltakende ressursforvaltning på lokalt plan, bidrar det både til miljø og reell fattigdomsreduksjon, utvikling av sivilt samfunn og demokrati.

Arbeidet for å oppfylle Johannesburg- og tusenårsmålene er tapt på startstreken om vi ikke tar fatt i disse utfordringene nå. Norge bør lede an i en ny æra for bistand med motto «miljø for utvikling». Vi har gode tradisjoner for å respektere våre bistandspartnere og for folkelig deltakelse og demokratibygging. Vi har solide kunnskaper om bevaring og forvaltning av naturressurser (men kan ha godt av å se nærmere på hvordan fattige bønder i utviklingsland overlever med både rovdyr og andre udyr rundt hushjørnene).

Framfor alt har regjeringen skapt store forventninger og har et bastant internasjonalt mandat i ryggen. Det som gjenstår, er å se om det blir nødvendig å ta norsk miljøretorikk alvorlig også ved neste korsvei.