HØYT OG LAVT: Vi blir stadig minnet om at nasjonen er inne i et uoffisielt Dag Solstad-år. I helgen har han vært feiret på Litteraturhuset, og forleden fikk han statens æreslønn. Og Oktober Forlag har utgitt en avhandling om ham. Her fra Litteraturfestivalen på Lillehammer i år. Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet
HØYT OG LAVT: Vi blir stadig minnet om at nasjonen er inne i et uoffisielt Dag Solstad-år. I helgen har han vært feiret på Litteraturhuset, og forleden fikk han statens æreslønn. Og Oktober Forlag har utgitt en avhandling om ham. Her fra Litteraturfestivalen på Lillehammer i år. Foto: Lars Eivind Bones/DagbladetVis mer

Ny bok om Dag Solstad glemmer å stotre

Det hadde gjort seg med mer skjelving i stemmen.

ANMELDELSE: Ah, for et år. Dag Solstad fyller 70. Ikke et seminarrom står tomt, glassene heves fra Lillehammer til Litteraturhuset, vi kan ta på oss bursdagshatter og klovneneser og forsøke å unngå å vikle oss inn i de lange rosa girlanderne som henger over alt.

På Oktober utgis en alvorlig bok om Solstads forfatterskap i anledning dagen, skrevet av filosofen Espen Hammer, smykket i Egil Haraldsens strenge omslagsdesign — det er en slags stålgrå medalje i bokform, som Geir Berdahl kokett fester på jubilantens bryst.

Meningsløshet
Den som allerede er litt sliten kan snike seg hjem for å lese de første femti sidene av «Genanse og verdighet» om igjen. Der hvor Elias Rukla står foran elevene sine på Fagerborg videregående skole og forsøker å gjennomgå Ibsens «Vildanden». Drevet av en vag følelse av at han er på sporet av noe, noe «helt vesentlig», som han har oversett i alle de årene han har lest skuespillet.

Lektoren ber elevene bla opp på slutten av siste akt. Der hoverer kynikeren dr. Relling over alle tings meningsløshet, mens Gregers Werle står «skrekkslagen, i krampaktige rykninger» over liket av Hedvig. Inni Elias Rukla stiger spenningen, her brenner tampen: «Gregers Werle skaker, både over sin gjerning, og over muligheten for at dr. Relling har rett. Og dr. Relling har rett, men det er Gregers Werles skakninger som er... som er... Han lette fortvilet etter ord. Han var sporet nå, men han fant ikke ord for det. Han hadde det på tunga, men han fant det ikke.»

Solstad-pillen
Og der slutter det. Så langt kommer Rukla. Men ikke lenger. «Forferdelig, utbrøt han. Vi må ta det en gang til.»

Tenk på disse sidene som en liten pille du kan putte i munnen, for en slags instant Solstad-effekt. Den underfulle (og ofte undervurderte) fortellerevnen, som skaper litterær dramatikk av tilsynelatende ingenting. Skildringen av den frustrerte intellektuelle, og hans motvillige omgivelser. Den antiklimaktiske humoren. Påkallelsen av prestisjefylte litterære forbilder. Den ustanselige tilbakevendingen til rystelsen, skakningen, som eksistensiell grunnkategori. Og ikke minst koplingen mellom denne rystelsen og lesingen, menneskenes møte med litteraturen.

Solstads hovedpersoner søker tilflukt i litteraturen fordi de bærer på en drøm om autentisitet som er umulig, skriver Espen Hammer: «Litteraturen, kunne man si, eksisterer utelukkende fordi det fullstendig meningsfulle livet ikke lar seg leve. Romanen er ikke livets stedfortreder, men det mediet hvor jegets umulige forsøk på å leve et kompromissløst verdig og anstendig liv kommer til uttrykk. Hvis et slikt liv virkelig var innen rekkevidde, ville litteraturen straks bli overflødig.»

Drømmen om Europa
Bedre kan det i grunnen ikke sies. Espen Hammer er ikke en mann som famler etter ord i kritiske øyeblikk. «Astendighet og revolt» er en lærd og reflektert gjennomgang av Dag Solstads verk, med klarsynte oppsummeringer av forfatterskapets grunnproblemer. Hammer legger heller ikke skjul på sine ambisjoner. Dag Solstad er nemlig mer enn en vanlig norsk forfatter. Han beskjeftiger seg med «kontinentaleuropeiske problemstillinger», «sentralmotiver i moderne europeisk kultur og idéhistorie»; bøkene hans står i forbindelse med Musil og Broch, Sebald og Houellebecq, Heidegger og Adorno. Kort sagt: «Solstad rokker ved den norske tankeløysa».

Vi nordmenn har dessverre ikke oppdaget dette helt ennå, fordi vi har manglet «en omfattende refleksjon over forfatterskapet i sin helhet». Enda godt at Dr. Hammer er på plass for å vise veien ut av mørkeloftet.

Fortelling og kjedsomhet
I lys av disse programerklæringene er det kanskje overraskende at Espen Hammer velger å organisere «Anstendighet og revolt» så tradisjonelt, med en strengt kronologisk drøfting av forfatterskapet, pent ordnet i de epokene gud og hvermann allerede for lengst har blitt enige om å ordne Solstads forfatterskap i. Hammer vandrer stødig fram med leserne på slep, mens han peker til venstre og til høyre med paraplyen og utdeler sine som oftest treffende karakteristikker.

Ny bok om Dag Solstad glemmer å stotre

Resultatet er en god oversikt over Solstads litterære prosjekt og dets filosofiske implikasjoner. Men også en bok som er litt vanskelig å like.

Jeg tror det har å gjøre med at Espen Hammers resonnementer er så ... fullstendige. Hammer har rett i at Dag Solstad skriver «tenkende litteratur». Men det er ikke tilfeldig at Elias Rukla aldri finner ordene han leter etter.

Det ufullførte er selve emblemet for Dag Solstads tenkemåte, og det som gir den sin desperate og dypt menneskelige energi. Som Moses skuer heltene hans inn i sannhetens lovede land, uten helt å nå fram. Det er kanskje også derfor de ender de med å fortelle, ikke argumentere.

Den aller største ironien i Solstads romaner oppstår jo nettopp i denne motsetningen mellom bøkenes ofte dystre filosofiske prosjekt og det enorme begjæret etter fortelling som kommer til uttrykk i dem.

Gåte med lås
«Langt på vei kan det hevdes at Fjord lider av lede eller kjedsomhet», oppsummerer Hammer i sin analyse av «Roman 1987». Men det er jo ikke kjedsomheten som får Fjord til å fortelle?

Hvorfor vil Fjord fortelle? Den som kan svaret, har låst Solstads litterære gåte. Er det ikke slik det er? Jeg føler jeg er på sporet av noe nå.

Espen Hammer har selvsagt rett i at den eksistensielle kjedsomheten spiller en sentral rolle i «Roman 1987», slik den gjør det gjennom hele Solstads forfatterskap. Men det er jo det at Fjord forteller som er... som er... Åh, jeg finner ikke helt ord for det. Jeg har det på tunga, men finner det ikke.

Forferdelig. La oss ta det en gang til.