ANMELDELSE: Hundreårsdagen til Tove Jansson feires med gjenutgivelser av bøker hun skrev, og av bøker hun illustrerte - som Lewis Carolls «Alice i Eventyrland». En ny biografi foreligger også, skrevet av den finske kunsthistorikeren Tuula Karjalainen.  

Ifølge biograf Karjalainen, var det viktigste i Janssons liv å arbeide og å elske. I den rekkefølgen. Biografien fordyper seg både i kunsten og kjærlighetsforholdene, men starter på tradisjonelt og kronologisk vis med kunstnerens barndom.  

Patriarken og hans kone

 
Jansson vokste opp i et kunstnerhjem i Helsingfors, der faren, billedhuggeren Viktor Jansson, var familiens ubestridte overhode. Moren, også hun kunstner, la forholdene til rette og forsørget familien, med illustrasjonsarbeider og frimerkekunst. 

Mens forholdet til faren var konfliktfylt, var Janssons relasjon til moren nærmest symbiotisk, ifølge Karjaleinen. Moren var «hennes største kjærlighet». Begge foreldrene ble vesentlige for bøkene som gjorde datteren verdenskjent; bøkene om mummitrollene.  

Drømmen om lykkeland

Mummitrollene oppsto delvis på grunn av krigen, hevder Karjalainen. Ung menn Jansson kjente kjempet og falt. Hun utdannet seg til billedkunstner og hadde stormfulle forhold til kunstnerisk begavede menn med store ego. Det var en urolig tid på mange plan.

Med bøkene om Mummidalen - den første kom i 1945 - skapte Jansson et univers der det meste var trygt og godt. Bøkene ble da også kritisert for å være eskapistiske. Og innadvendte. Og borgelige.

Men de ble populære. Kombinasjonen av tilforlatelighet og eksistensielt brådyp, slår leseren også i dag. Den økonimiske tryggheten kom likevel først med tegneseriene om trollene i The Evening Standard. Etter syv år overlot Jansson seriene til broren, fordi:

«Nu tecknar jag mumintroll med en kjänsla som börjar likna hat.»

Liv blir kunst

Karjalainen analyserer enkeltverkene og ser på sammenhengen mellom liv og kunst. Særlig mummibøkene leses biografisk: Far Viktor blir Mummipappa, skildret med ømsint ironi. Moren blir Mummimamma, og kjæresten Tuulikki blir Tootiki. Andre elskere tegnes også inn. 

En slik lesning kan virke reduksjonistisk, men Jansson påpekte sammenhengen selv. Hun etterlot seg en stor menge brev og notatbøker, som Karjalainen bygger på. Slik sett har biografen hatt en takknemmelig oppgave.

De mange utdragene av Janssons kloke og vakre refleksjoner, er høydepunkter i biografien.  

Redd hele livet

Karjalainens bilde av Jansson er fengslende. Hun portretterer et menneske som er modig, til tross for at hun «varit rädd hela mitt liv». Mummitrollet tar opp i seg denne dualiteten, og Jansson utpekte ham til sitt litterære alter ego. Trollet påstår som kjent at det ikke er noen sak å være modig når man ikke er redd.  

Biografiens mange illustrasjoner viser en billedkunstner som virker mer uredd i mummibøkene, enn i maleriene.

Jansson var skeptisk til nye kunstretninger i tida, som surrealisme og abstrakt billedkunst. Denne forsiktigheten synes i maleriene. I mummibøkene derimot, utprøver hun djervt ulike stiler.  

Frihet til å elske hvem hun vil

Redsel og frihet er grunnmotiver i Jansson kunst, og i hennes liv. Karjalainen viser hvordan Jansson kjemper for sin personlige frihet. Hun var blant annet skeptisk til å gifte seg: «Jag ser vad det blir av mitt måleri om jag gifter mig för jag har, trots allt, i mig alla dessa kvinnans nedärvade instinkter att trösta, beundra, underkasta sig, ge upp seg själv. Antingen en dålig målare eller en dålig fru.»

Da Jansson på femtitallet møtte kvinnen i sitt liv, Tuulikki, uttrykker hun ingen redsel ved dette, til tross for at man da kunne ende på mentalsykehus for homofili.

Derimot skriver hun at den nye kjærligheten er: «Som att hitta ett nytt underbart rum i sitt gamla hus, som man trodde sig känna ut och inn.» Sammen bygde paret en koie på knøttliten holme i den finske skjærgården. Der bodde de i for å slippe unna tjaset som særlig Mummi-industrien bidro til. Der dyrket de friheten.  

Les!

Karjalainen tilbyr en rik og analytisk fortelling om en kunstner som behersket mange uttrykk. Hun går i dybden med letthet, og viser oss et menneske og en kunstner som er mer enn Mummitrollets skaper.  

«Arbeta och älska» er en vakkert utformet bok, der kunnskap og sympati gjennomsyrer alt. Boka er fri for faglig snobberi; den er klar og medrivende.

Så, skal du lese én biografi i år: Les denne. Her får du kunsthistorie, litteraturhistorie, kvinnehistorie og livshistorie i ett.

Anmeldelsen er basert på den svenske utgaven. Boka kommer etter planen ut på norsk i august.