ENIGE I MANGT: Wim Wenders, som har laget kjærlige kunstnerportretter i "Pina" (2011) og "Buena Vista Social Club" (1999), har laget dokumentar om paven.
ENIGE I MANGT: Wim Wenders, som har laget kjærlige kunstnerportretter i "Pina" (2011) og "Buena Vista Social Club" (1999), har laget dokumentar om paven.Vis mer

Filmfestivalen i Cannes:

Ny dokumentar: En hyllest til paven eller en propagandafilm?

Pave Frans snakker varmt og overbevist om omsorgen for de fattige i verden. Men han er også en mektig mann som bør utfordres

Kommentar

CANNES (Dagbladet): Det er egentlig et møte som kunne vært skrevet i stjernene. Wim Wenders, filmskaperen med det uryddige håret, er fascinert av det himmelske og glad i menneskene som trasker rundt på jorden. Spillefilmer som «Lidenskapens vinger» (1987) og kunstnerportrettene «Pina» (2011) og «Buena Vista Social Club» (1999) beviser såpass. Han har tilsynelatende funnet den perfekte skikkelsen å portrettere i Pave Frans. Denne uken hadde Wenders’ nye dokumentar, «Pave Frans: En mann av sitt ord», premiere i Cannes.

Wenders har fått paven i tale, og lar ham se direkte inn i kamera og snakke med overbevisning om at folk må føle seg nærmere forbundet med hverandre, om at jorden må ivaretas bedre og at dens ressurser må fordeles jevnere. Det er liksom litt trivelig å se paven farte rundt i pavemobilen med flagrende skjørt, gjennom menneskemengder som vinker og jubler. Wenders får også fint frem hva for en effektiv og nennsom kommunikator paven er, hvordan han inntar det som er kontroversielle standpunkt å ha i den katolske kirken med en enkel henvisning til menneskelighet og samvittighet — som når han svarer på et spørsmål om homofiles rettigheter med et velplassert «hvem er jeg til å dømme?».

Men samtidig som paven gir uttrykk for en varm humanisme og et forsvar for de svake som er lett å stille seg bak, fremstår det som litt klamt når Wenders ser ut til å stille seg last og brast ved fransiskanerpavens side. Paven er ikke bare en enkeltperson, har er på toppen i en av verdens mest innflytelsesrike institusjoner, og er en uhyre mektig mann som bør betraktes med en viss distanse. Dette skiller ham fra personene Wenders tidligere har malt kjærlige bilder av. Når en liten jente spør paven om når han skjønte at han ville bli pave, svarer han at han slett ikke ville bli pave, og at å ønske dette, ville innebære å ønske seg å være noe annet enn hva man egentlig er. Dette er et koselig svar å gi et barn, men åpenbart feil — ingen klatrer opp en så høy maktstige uten å ville det selv — og det er rart at Wenders ikke i det minste stiller et stussende oppfølgingsspørsmål.

Det foregår også en maktkamp i Vatikanet, mellom de pavens side og de konservative kreftene som mener man i større grad bør hegne om tradisjonelle religiøse kampsaker og mindre om sosiale spørsmål. Mange av de troende paven skal tale til, er uenig med ham i de progressive synspunktene hans. Også en som mener paven bør vinne disse kampene, bør kunne stille spørsmål om dem.

De praktiske, pragmatiske sidene av budskapet til paven belyses i liten grad. Det kan gjøre at Wenders’ hans fremstår som et partsinnlegg og et stykke propaganda like mye som et portrett. Og selv om det er snakk om en person med stor omtanke og gode hensikter, gir det tilskueren en følelse av at noe mangler.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook