Ny dramatikk

LEDEREN

av Norsk Teaterlederforum, Carl Morten Amundsen, bekrefter vår antagelse om at teaterledere ikke er i stand til å tale på vegne av hele teater-Norge. Dette går tydelig frem av hans innlegg her i avisen 14.9 - «Graut om teater» - når han etter en tirade om generaliseringer fra vår side sier at «hvis det er Nationaltheatret man vil kritisere fordi de spiller for mye Ibsen (...), får man gjøre det». Det er overraskende at Amundsen ikke ser at vårt anliggende ikke er å kritisere teatersjefene. Vi forsøker å adressere vår teaterkritikk dit den hører hjemme, nemlig på et politisk nivå.

DET ER FORUNDERLIG

at man i følge Amundsen da ikke kan se til filmen og den målbare satsningen man finner der. Særlig når argumentet hans lyder: «Bare unntaksvis blir filmer produsert ved at gamle manuskripter produseres på nytt». Hva slags argument er det? Det må jo nettopp innebære at det satses bevisst på ny dramatikk. Resultatet blir som kjent stadig bedre.

Amundsen formulerer teaterkunstens humanistiske dimensjon godt idet han knytter sammen fortid og fremtid, tradisjon og fornyelse, i begrunnelsen for å bruke offentlige midler i den skala det her er snakk om. Det lukter imidlertid av bortforklaring når han så presenterer sin statistikk for å avvise klassikerdominansen på norske scener. Alle som er interessert i teater, utenfor teaterhusene, ser denne tendensen. En urpremiereandel på 25 %, som Amundsen opererer med, sier oss ingen verdens ting så lenge man ikke samtidig opplyser om hvor og på hvilke scener disse oppføringene skjer. Og hvorvidt det dreier seg om dramatiseringer av allerede kjente verk.

Utfordringen er å skape en nasjonal, teaterpolitisk plattform hvor man setter repertoar i sammenheng. Derfor gjentar vi budskapet og invitasjonen: Betingelsene må legges bedre til rette for å fremdyrke, utvikle og foredle tanken, viljen og evnen til å skape norsk dramatikk som angår vår samtid og oss samtidige.