Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ny energi i kraftkatedralen

RJUKAN(Dagbladet): Arne Ekeland(1908-94) drømte om å skape kunst for det offentlige rom, og den visjonære maleren nikker nok i sin salighet til utstillingen «Arbeid og drøm» - når den lørdag åpenbares i Norsk Industriarbeidermuseum på Rjukan.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De mest monumentale maleriene på den sikkert sammensatte mønstringen er montert i den enorme maskinhallen på Vemork kraftstasjon, der de tause turbinene står som skulpturelle vitnemål om den avsluttete storindustrielle epoken som også Ekelands visuelle formuleringer sprang ut fra. En så sjelden samklang skyldes flere faktorer, hvor også de rent romlige forutsetningene fungerer i pakt med utstillingsregien. Bildene henger i veggnisjene mellom arkitekt Olaf Nordhagens nyromanske buer, som danner en vertikalt strebende innramming av bildene - likevel ikke helt innordner seg. Byggherre Sam Eyde hadde nok også hang til å se tradisjonens sakrale elementer som arkitektonisk akkompangnement til framskrittsoptimismen fra turbinenes sang, og i materialisten Ekelands proletariske utopi stiger ofte samme karakter fram fra den profane produksjonsprosessen.

Postindustriell

Derfor blir et viktig verk som «Omkring fabrikken» fra 1962 enda mer talende enn ellers i denne nå så postindustrielle konteksten. Det svære lerretet(278 x 385) er typisk for Ekeland på denne tid, da han ble sett som en ousider i lys av abstraksjonens nyvunnete hegemoni. I hans figurative billedverden skjer alt av samfunnsmessig verdiskaping på og formidles ut fra fabrikkgulvet, hvor forestillingen om den planmessige produksjonen for fellesskapet uttrykkes gjennom komposisjonens harmoni. De nesten akvarellmessig lysende skikkelsene finner produktivt sammen parvis og i den arbeidende samforstandens større grupperinger. Tannhjul og turbiner er ikke fremmedgjørende teknologi, men elementer ladet av optimismens magi - og den elektriske energien tar til og med form av den kristne glorien.

Selv om den tungindustrielle historiens lokomotiv går på skinner i Ekelands utopi, får dette maleriet en ekstra elegisk karakter i disse omgivelsene der alt står som maskinelle minner. Likevel lever det fortsatt med en forestillingens kraft, som så langt overgår den prosaiske tittelen. Ekeland hentet her kunstneriske impulser fra ungrenessansen kilde, som med sin nye humanisme også bar i seg kimen til det modernitetens menneskebilde - som føde hans egen livsanskuelse. At Botticelli - den mest eteriske av de florentinske quatrocentomalere - ble den som hadde størst appell til kommunisten fra Bøn, sier sitt om friheten i et billedmessig blikk og alt om vidsynet ved hans sosiale visjon.

Katastrofesyn

Ekeland var jordnær nok til å innse at teknologien frigjørende produktivkrefter kunne slå om i livsfiendtlige destruktivkrefter.Det framgår tydelig av gjensynet med hans mektige maleri «Katastrofe» fra Veneziabiennalen i 1972 - som Walfried Brandts konservatoriske mesterskap har reddet fra totalhavari. Det futuristisk flammende synet av sammenbruddet - og den svarte undergangsvisjonen «Sole Nero» fra samme visning i lagunebyen - henger her i katdralen for den henfarne fossekraften, og er en ny påminning om hvor tidlig Ekeland fornemmet den globale målestokken over de økologiske faresignalene fra sin landlige observasjonspost under Romeriksåsen.

«Arbeid og drøm» favner både de tematiske motpolene og de mange stilistiske skiftene i Ekelands livløp. Mens tegningene tar oss helt tilbake til 1931 og hans ungdoms beundring for Bjarne Ness' hånd, ser vi 28-åringens suverene maleriske grep folde seg ut i «Frihetens søstre». Det kom aldri på veggen i Oslo Rådhus, og for LO som markerer sitt 100-årsjubileum med mønstringen på Rjukan må det vekke til ettertanke at heller ikke fagorganisasjonen ga Ekeland de oppdrag han var eslet for i offentligheten. Der delte han for øvrig skjebne med Edvard Munch, den kunstner som for tre år demonstrerte samme visuelle energi med sine arbeidermotiver i Vemorks kraftkatedral.