Ny europeisk asylpolitikk

1. MAI ble EU utvidet til 25 land. Samme dag ble også den nye europeiske asylpolitikken etablert, noe som betyr at EU tar kontrollen i europeisk sammenheng og blir en enda sterkere premissleverandør også i den globale flyktningpolitikken. Norge er både direkte og indirekte berørt av EUs nye asylpolitikk. For å sikre en fortsatt demokratisk styrt flyktningpolitikk, basert på internasjonale rettsprinsipper og humanitær tradisjon, trenger vi en offentlig debatt som retter fokus mot den nye europeiske utviklingen. Direkte er Norge berørt gjennom det formaliserte «Schengen-samarbeidet» om blant annet felles yttergrensekontroll og «Dublin-samarbeidet» som bestemmer hvilket land som er ansvarlig for en asylsøknad. Indirekte konsekvens for Norge viser seg gjennom politisk frykt for at Norge skal tiltrekke seg asylsøkere hvis norske regler og praksis gjør Norge mer attraktivt enn EU-landene. Kommunalminister Erna Solberg kommuniserer ofte betydningen av at dette ikke må skje. EUs nye rammeverk gir muligheter for en konstruktiv asylpolitisk utvikling. Men det gir også rom for minimumsløsninger. Fordi hovedtrenden i Europa går i restriktiv retning gir dette grunn til bekymring om at også Norge blir et land med minimumsløsninger i flyktningbeskyttelse.

EUs AMBISJON har vært å få nye regler om blant annet hvem som skal ha flyktningbeskyttelse, byrdefordeling og asylprosedyrer. Neste trinn er at medlemslandene tar fellesreglene inn i nasjonal lovgiving og utvikler felles politikk i praksis. Begrunnelsen for initiativet er selvsagt den gevinst samarbeidet gir. Som for eksempel å hindre «asylshopping», hvor asylsøkere reiser fra land til land og søker asyl. Dublin-reglene regulerer dette ved at asylsøkere får asylsaken behandlet, men bare av ett land. Fordi Norge allerede er med vil denne delen av EU-utviklingen ikke endre noe i norsk politikk etter 1. mai. Fortsatt årvåkenhet med hvordan Norge bruker reglene er likevel påkrevd. Samarbeidet hviler på forutsetningen om at alle samarbeidslandene anser hverandre gjensidig som «trygge», for de som trenger internasjonal beskyttelse. Utenrikspolitiske hensyn må ikke gå foran beskyttelseshensyn. Asylsøkere kan ikke ukritisk sendes til behandling i et «første asylland». Hvis noen sendes til et område hvor liv og sikkerhet er i fare, brytes det mest fundamentale av alle folkerettslige prinsipper om flyktningbeskyttelse, det såkalte non-refoulement prinsippet som forbyr retur til dødsstraff, tortur og andre alvorlige menneskerettighetskrenkelser.

HVORDAN MAN forholder seg til at samarbeidsland har ulik forståelse av hvem som trenger beskyttelse, er også av betydning for praktiseringen av Dublin-reglene. EU har tatt konsekvensen av at medlemslandene tolker flyktningbegrepet forskjellig. Det såkalte «statusdirektivet» ble vedtatt i mars og inneholder tolkningsregler om hvem som er å anse som flyktning etter Flyktningkonvensjonen. Det inneholder også bestemmelser om hvem som ellers har behov for internasjonal beskyttelse (i norsk sammenheng, de som får opphold på humanitært grunnlag av beskyttelsesgrunner). Felles forståelse om dette har manglet siden Flyktningkonvensjonen ble vedtatt i 1951. Beskyttelsestrengende har vært så godt som rettsløse i en rekke europeiske land. Derfor er direktivet et positivt bidrag til europeisk, folkerettslig utvikling. Den generelle beskyttelsesstandarden heves når man ser Europa som et hele. Samtidig er det en risiko for at land som allerede har en høy standard, både for konvensjonsflyktninger og andre beskyttelsestrengende, tilpasser seg minimumsstandarder og senker beskyttelsesnivået. Norge er ikke bundet av direktivet. Kommunalministeren har kommentert at «Hvem som skal ha asyl- og flyktningstatus bestemmer vi selv». Men hun innrømmer samtidig at vi kan bli påvirket indirekte (Aftenpostens nettutgave 6. april). Det er ikke logisk at Norge har en annen forståelse av flyktningbegrepet enn de land vi samarbeider med om Dublin-regelverket. Det betyr at en norsk tilpasning til EU-direktivet kommer. Det betyr også at Norge må bruke sin stemme som internasjonal aktør og benytte både formelle og uformelle kanaler til å påvirke en positiv utvikling for beskyttelsestrengende som ifølge direktivet ikke dekkes av Flyktningkonvensjonen. Deres rettigheter er dårligere tilgodesett i direktivet enn konvensjonsflyktninger. Norsk passivitet i den internasjonale debatten ville være ansvarsfraskrivelse. Stilltiende norsk EU-tilpasning uten offentlig debatt ville også bryte med vår demokratiske og humanitære tradisjon.

EU-LANDENE hadde store problemer med å bli enig om felles regler om asylprosedyrer. FNs Høykommissær for flyktninger og en rekke flyktning- og menneskerettighets-organisasjoner, Flyktningerådet inkludert, har kritisert regelverket fordi man risikerer folkerettsbrudd. Det gjelder bruk av såkalt «trygge tredjeland», noe som heller ikke er ukjent i norsk sammenheng. Dersom land ikke er villig til å ta imot asylsøkere risiker vi at asylsøkere sendes fra land til land som kasteballer. Det er brudd på folkeretten å hindre personer i å søke asyl. Det er også folkerettsstridig å returnere noen til forfølgelse i hjemlandet. Både Norge og EU-landene kan derfor risikere folkerettsbrudd med å bruke «trygge tredjelands-regler» med mindre mottakslandet har akseptert å ta imot og mottakslandet respekterer flyktning- og menneskerettighetsprinsippene i praksis. Liste over såkalte «trygge hjemland» er et annet problem. Det kan bety at asylsøkere ikke får behandlet asylsaken fordi de kommer fra land som er forhåndsbestemt som «trygge» som for eksempel alle EU-land. Med EU-utvidelsen omfattes nye medlemmer hvor det forekommer forfølgelse av Roma-befolkningen. Prosedyredirektivet vil da være til hinder for å søke asyl innenfor EU. Det er folkerettsstridig. Også utsendelse av asylsøkere under klagebehandlingen kan gjøre klagen illusorisk. Retur til forfølgelse etter avslag er folkerettsstridig. Dette er også en viktig innvending og varsko til norsk praksis hvor bruk av hurtigprosedyrer er gitt en sentral plass. «48-timers regel» og at søker ikke får bli i landet mens klagesak behandles kan gå på bekostning av flyktningers rettssikkerhet.

NORSKE MYNDIGHETER utfordres til å være seg sitt globale, regionale og nasjonale beskyttelsesansvar bevisst, og til å være tydelige i hva de mener om norsk tilpasning når den nye EU-politikken nå trer i kraft. Diskusjonen må skje i det offentlige rom slik at balansen i flyktning- og asylpolitikken kan sikres gjennom demokratiske prosesser. Kontrollmekanismene og vern av asylinstituttet mot misbruk er på den ene side viktig. På den annen side må beskyttelse av de som trenger det, og våre internasjonale og nasjonale flyktning- og menneskerettighetsforpliktelser, stå i fokus.