Ny film om narkoman venn

Margreth Olin (34) har laget flere prisbelønte dokumentarfilmer. Nå skriver hun manus til sitt første spillefilmprosjekt, en film bygd på historien om venninnen Pia og hennes kamp ut av stoffmisbruket.

VOLDA (Dagbladet): Historien kom til Olin i 1999, da hun fulgte stoffmisbrukeren Pia, som etter hvert ble en nær venninne. Det ble aldri noe av dokumentaren «Pias verden», som Olin arbeidet med intensivt i to år.

- Det ble dokumentarfilmen eller livet. Pia ble nykter og trengte ro, sier Olin, som nå vil fortelle historien ved hjelp av fiksjon. Hun har fått prosjektutviklingsmidler fra Norsk filmfond og skal levere spillefilmmanus til sommeren.

På tvangsavrusning

Olin er nå ferdig med den danske filmskaperen Lars von Trier «dogumentarprosjekt». Innimellom dette arbeidet har hun skrevet på historien om Pia, og hun er kommet til erkjennelsen at av og til strekker ikke dokumentarsjangeren til:

- Jeg hater å si det, men de fortellingene det er viktig å fortelle i Norge i dag, kan ikke nødvendigvis fortelles med dokumentarfilm. Det handler om å skåne de menneskene som blir portrettert. Siden medievirkeligheten er personorientert og overflatisk, blir omkostningene for store. Jeg savner de viktige systemdebattene.

- Hva var det som skjedde med Pia?

- Så lenge Pia var stoffmisbruker, var det en trøst at kameraet var der, og at vi dokumenterte hvordan hjelpeapparatet slo hånda av henne. Men det går ikke an å se et menneske man blir glad i, gå til grunne. Plutselig var jeg en aktør i min egen film. Jeg bidro til å få henne på tvangsavrusning, sier Olin.

- Og så?

- Da Pia klarte å komme gjennom avrusningen og bli nykter, skjønte jeg at det ikke ble noen dokumentarfilm. Da hun valgte livet, var det ikke plass til kameraet lenger.

«Back to basic»

Den prisbelønte regissøren ligger ikke akkurat på latsida. I går var hun i Volda for å snakke om sitt nye «dogumentarprosjekt», men egentlig skulle hun vært i Praha for å ta imot en ny pris for «Kroppen min». Det er ti år siden Olin gikk ut fra dokumentarfilmlinja i Volda. Her ble datteren Maria født, og hun og eksmannen byttet på å gå på forelesninger.

- Det var viktige år for meg. Her fant jeg mitt eget filmspråk, forteller hun. Med Lars von Triers nye dogmeregler har Olin brutt med tillærte formgrep. I retningslinjene står det blant annet at regissørene verken kan bruke kunstig lys, rekonstruere scener eller instruere aktørene.

- Det blir på en måte «back to basic». Du går inn i et miljø og tenker på at det du fester til tapen akkurat nå, må være helt optimalt. Du kan ikke redde noe på klippebordet. Alt dette gjør noe med hvordan du forholder deg til de menneskene som blir filmet. Det krever et nærvær og en tilstedeværelse. Du blir veldig skjerpa, sier Olin.

- Er reglene begrensende eller utvidende?

- De åpner det rommet som er dokumentarfilmens virke og utspring, nemlig påstanden om at livet i seg selv er nok. Du trenger ikke å pøse på med effekter eller skape en spenning som ikke er til stede.

Håndplukket

Olin er ikke så villig til å snakke om hva filmen handler om. Hun vil vente til høsten kommer og tida er inne.

- Jeg kan si så mye som at jeg har laget en film om noe i det norske samfunnet som vi lukker øynene for, men som vi er nødt til å forholde oss til.

Olin ble håndplukket til prosjektet sammen med fire danske og en svensk regissør. Underveis har hun hatt jevnlige samtaler med von Trier og de andre regissørene. Noen av dem har hatt frustrerte utbrudd av typen «Kan vi ikke bare droppe den regelen?». I november skal alle de nordiske bidragene vises under filmfestivalen i København, og Olin håper på en norsk kinopremiere omtrent samtidig.

- Jeg føler meg veldig privilegert som har fått jobbe med en av de nålevende regissørene som kan mest om film, sier Margreth Olin.

NY SJANGER: - Jeg blir ikke ferdig med historien om Pia. Jeg kan ikke la være å fortelle den fordi jeg ikke tør å gi meg i kast med en ny sjanger, sier Margreth Olin.